Det begynte med at eks-svigermor fant en avis på bussen

Er det ikke rart hvordan hele livet egentlig bare er en haug med tilfeldigheter? Grunnen til at jeg havnet og etterhvert strandet på Kongsberg, begynte med en avis som lå på akkurat det setet som min eks svigermor satte seg ned på en dag for nesten ti år siden. Hun åpnet avisen og så rett på stillingsannonsene. Der, var akkurat den jobben jeg søkte etter.

På den tiden bodde vi i Kristiansand men hadde en stund snakket om å flytte litt nærmere en av familiene våres. Enten mot vest eller mot øst, litt avhengig av hvor vi fant jobber og hus og barnehageplass.Jeg søkte på jobben. Og noen uker senere lå brevet i postkassen som fortalte at jeg var tilbudt jobben.

Jeg tenkte vel i grunnen aldri nøye over at denne byen skulle bli byen der jeg skulle kaste loss og gro fast. Men plutselig ble ett barn til to, og barnas tilknytning til byen, barnehage og etterhvert skole har gradvis blitt sterkere. Nå, etter nesten ti år i byen er det nesten utenkelig å flytte herfra. Det er her barna hører til og dette er byen hvor de har slått rot. De har mange venner, trives på skolen og har både skolen og verdens beste besteforeldre i gangavstand.

Samtidig slår av og til følelsen av rotløshet meg. For selv om barna har slått rot, har ikke jeg det. Jeg har ikke vokst opp her, har ikke gått på skole her og har ikke familie her. Familien min bor på den andre kanten av landet, og av og til spør jeg meg selv når jeg egentlig valgte at jeg skulle bosette meg så langt unna. Jeg valgte vel aldri det. Tenkte vel bare at valget om å takke ja til den jobben for nesten ti år siden var som et av mange valg man tar i hverdagen. Ett av mange valg man må ta hver eneste dag, og som former stien som etterhvert fører frem dit du havner tilslutt.

Jeg kan jo ikke si at jeg angrer. Jeg angrer ikke på de to barna jeg har fått, og jeg kan ikke si at jeg ville ha trukket tilbake de mange, mange valgene jeg har tatt som førte oss akkurat hit.

Men av og til er alle tilfeldighetene en litt skremmende tanke. Som at akkurat Kongsberg ble byen der jeg skulle ende opp, startet med at eks-svigermor fant en avis på bussen.

Lyden av utilstrekkelighet.

Jeg oppsummerer: Denne mandagen er vel en av de dagene man helst skulle;

a: vært en blekksprut med åtte armer

b: hatt en enegget, og arbeidsledig tvilling 

b: tatt seg et par glass rødvin til middag, og ..... latt det bli med det. 

Uansett.  Jeg stod opp, og dagen forløp omtrent slik, i kortversjon: Jobb, lekser, stekt/svidd torsk, rødbetesaft på kjøkkengulvet, forsvunnede fotballstrømper og to barn på, etter min mening, altfor sein fotballkamp. (Alle elementer i rask rekkefølge uten pustepause). 

Lillesøster sovnet omsider etter sprelling og synging av nasjonalsangen / kongsbergsangen,  rundt klokken 22. Konklusjon: Er man på fotballkamp med to barn som varer til klokka 20; Dra rett hjem. IKKE stopp på Kiwi for å kjøpe is selv om det gjør deg til en kul mor i 10 minutter, og selv om du har veldig lyst på is selv. 

Jeg ankom ihvertfall hjemmet omtrent 20.30 med to trøtte, slitne og sukkerhøye barn. Ingen god kombinasjon det, altså. Planen var enkel og effektiv:  Rett inn -  dusj - mat - melk - tran - og i seng på under halvtimen. Men allerede før planen var påbegynt startet forsinkelsene og komplikasjonene. 

På vei ut av bensindråget, møtte vi hele nabolaget i flokk. Smilende og fulle av overskudd, utstyrt med søppelsekker, raker og hagesakser. 

- Shit! Var det den dagen i dag? 

Diskret forsøkte jeg å åle megselv, et par bæreposer og barna ut av bilen og rett inn. 

Men så gikk lillesøster i grusen med isen. Restultatet ble et mikroskopisk skrubbsår, is-krise, is på brillene og febrilsk leting etter Hello-Kitty-plaster. Som vi aldri fant.  

Etter opprydning begynte kveldsroen å senke seg omtrent klokken 22.30. En kjapp hoderegning konkluderte med rundt 30 minutters alenetid til disposisjon. Yess!! 

Jeg skulle akkurat til å kaste meg lydløst ned i sofaen, iført en liten néglisje, med en pose sørlandschips og en kald Corona, da hørte jeg en lyd... Og den kom fra soverommet.

Det var lyden av rundt ti eksamensbøker i det fjerne, og de ropte i kor med desperat og pipende røst; 

 - Jenny..!!

- Ja? Det er meg.. 

- Hvor er du? 

- Jeg ligger her og slapper av.  Ikke forstyrr! 

-Du har eksamen på fredag!! Ditt dråg! 

Godnatt.

Sorry, jeg blir ikke imponert. Men jeg inviterer til kaffe.

De siste ukene har Facebook gått av hengslene på grunn av nordmenn som bader. Jeg beklager for det jeg nå er i ferd med å si, og som sikkert kommer til å støte mange av mine Skybertvenner på Facebook: 

Unnskyld. Men jeg bare greier ikke bli imponert av bleike folk som bader i midten av mai. Ikke om jeg prøver veldig, veldig hardt engang. Sorry.

I tillegg ser denne trenden liksom aldri ut til å ta slutt. Skal den fortsette til langt ut i juli?  Ja. For da skal skal alle pinglene bade på Facebook. Alle de som ikke tør å bade før det er 35 grader i ferksvannspyttene på Østlandet. Eller de som veldig gjerne vil bli utfordra og bade LIVE, men som sørger for å ikke bli utfordra før de er ferdig bikinitrente og solariumsbrune. I juli-august, cirka.

Men for all del. Folk må gjerne bade på nett. Jeg bare undrer meg litt over all denne iveren etter å gjøre det LIVE, kombinert med angsten for å risikere å støtte feks Kreftforeninga. 

Som journalist i lokalavis møter jeg veldig mange forskjellige folk, og blir satt i endel rare situasjoner. Jeg skal ikke nevne i fleng, men i forgårs intervjua jeg feks en kommunalt ansatt mens jeg stod oppi en søppeldunk. Temaet var, selvfølgelig: (gjett*)  Kommunens nye søppeldunker. Og som den minste i redaksjonen, med kortest ansinitet, følte jeg et kall ren tvang til å ofre meg for saken. 

Det gikk helt greit. Men jeg har jo et håp om å bli husket for mer i min karriere enn bare  lokaljournalistreporteren i en kommunal matavfallsdunk. 

I dag, derimot, har jeg jobbet med en (etter mitt syn) litt viktigere sak. Jeg har vært på Kirkens Bymisjon og lagd en artikkel om en litt annen side av Kongsberg enn den man leser om til vanlig. 

Kongsberg ble nylig kåret til den tredje største industribyen i Norge, og det er stadig hallelujastemning når teknologibyen Kongsberg med alle dens ingeniører omtales i media. 

Men Kirkens Bymisjon opplever at stadig flere "ressurssterke" folk med god utdanning, godt betalte jobber og et på utsiden vellykket liv, oppsøker dem.

Det kan virke som om mange er veldig opptatte av å holde på en fasade. Akkurat som om det er mer vanskelig å vise at man er svak - desto mer "vellykket" man er på utsiden.

Vi er veldig sosiale på sosiale medier, og elsker å vise frem de sidene av oss som vi vil at andre skal se. Likevel er mange av oss ensomme, eller sliter med ting man tappert forsøker å skjule. Kanskje er det nettopp dem du ikke ser det på, som har det vanskeligst, som jobber hardest med å holde på en fasade og har størst vansker for å be om hjelp. 

Hvorfor er det slik? 

Noen av de personene jeg har størst respekt for her i livet,  er ikke dem som alltid fremstår som sterke og flinke. Nei, men de som er ærlige og som tør å vise sine svake og sårbare sider. 

 Det er når du tør å være svak at du også er sterk. 

I kveld har jeg følt meg ganske ensom. 

Etter en lang dag på jobb, kom jeg hjem til tom leilighet. Barna er hos pappaen sin, familien min bor på   den andre kanten av landet og jeg er så gammel at vennertreff må planlegges langt frem i tid. 

For vi er alle så opptatte med vårt, og kanskje er vi alle litt ensomme. 

Når vi er inne på dette med kampanjer vil jeg samtidig oppfordre til en kampanje som ikke gir folk urinveisinfeksjon, men en som tar tilbake den sosiale spontaniteten.   

Så istedenfor å utfordre dine facebookvenner til å bade LIVE -  kan du heller utfordre noen du ikke har sett på en stund til en kaffe og en prat. Penger til Kreftforeninga kan man jo gi uansett!

Det nye huset

En dag i august stod det pappesker i gangen. Vi hadde snakket med barna om hva som skulle skje;  at mamma og pappa ikke er sammen lenger og at mamma skulle flytte.

Det er ikke så lett å forklare barn hvorfor man går fra hverandre. Ord som seperasjon eller skilsmisse fantes ihvertfall ikke i hodet til lillesøster.  Storesøster hadde hørt om det, som i boka "Kyss meg i morgen" vi leste en gang. Boka handlet om ei jente med skilte foreldre, og jeg husker mammaen i boka forklarte at hun er veldig glad i pappa. Selv om hun ikke elsker han lenger.

Storesøster lurte litt på hvordan dette hang sammen, men skjønte den generelle og pedagogiske forklaringen. Hun syntes det var en trist og fin bok. Men den handlet om noen andre, ikke om oss. En dag var det vår gang som var full av pappesker.

Noe av det første storesøster gjorde etter at jeg hadde flyttet, var å lage et dørskilt med tegning av en  lykkelig familie, med navnene på oss tre jentene, blomster og hjerter. Masse blomster og hjerter - nesten slik at man ikke kunne se at det plutselig manglet en person der. 

Jeg husker kvelden da jentene skulle sove på rommet sitt for første gang. Jeg var spent på hvordan det ville bli, for det virket både kaldt og tomt. Vi hadde akkurat pakket IKEA-sengene ut av plast, de hadde fått nye bamser og det var ekko i rommet. Så begynte de å hoppe i sengene og latteren smalt i veggene. De vet at det vanligvis ikke er lov med sengehopping, men den hemmelighetsfulle latteren og knirkingen på rommet ble faktisk en befriende lyd den kvelden.

Den første tiden kalte lillesøster leiligheten min for  "det nye huset". Det var rart og trist, men også litt spennende. Nytt rom, turkis kjøleskap og plutselig en handy-mamma med verktøykasse, megadrill og ny, rar bil.

Det var få vanskelige spørsmål de første månedene, og jeg tenkte at vi hadde gjort en god jobb med den pedagogiske biten. Begge barna så ut til å trives, forstå og tilpasse seg situasjonen. Noen dager hos mamma, noen dager hos pappa - dette så ut til å gå greit, og barna hadde skjønt det.

Men så en dag kom det som en kalddusj fra baksetet;

- Mamma, når skal du slutte å bo i det nye huset?

Jeg var en plass mellom første og tredje gir, og skulle til å blinke meg ut av en rundkjøring. Midt i ettermiddagsrushet kom altså det enkle spørsmålet med det vanskelige svaret.

- Mamma skal ikke slutte å bo i det nye huset, sa jeg og så et øyeblikk på lillesøster i speilet. 

- Men, når skal du bo hos pappa igjen? I morgen?

Det var omtrent da, i baksetet på vei hjem til det nye huset, at budskapet tilslutt nådde lillesøster på fire år. Og følelsen av å være en dårlig mor nådde meg. Med tiden har ting gått bedre, men jeg kommer nok aldri til å glemme skuffelsen av svaret hun fikk.

Livet er jo egentlig ganske fint. Til tross for litt kaos.

Årets leteaksjon er i gang. Flagg og bunadsko må hostes opp. Klokken er over stengetid og det er dramatisk! Og når vi omsider gjør et funn, er det enten krøllete eller i feil størrelse. Lillesøster vil ha storesøsters bunad, vi finner ikke søljen og matmor aner ikke hva hun skal ha på seg. Også er det meldt regn! Det betyr rosa regnkåper og prikkete paraplyer til barnas bunader.Kan det bli verre?  Det nærmer seg nervesammenbrudd.

Det er da jeg setter meg ned. Puster med magen og knerter en flaske vin. Først går tankene til kaken jeg ikke har bakt og balkongflagget vi ikke finner.
Etterhvert sitter jeg og nynner til Grand Prix-gnålet, og jeg tenker: Jaja. Er det så farlig? Det viktigste er at vi feirer nasjonaldagen, og at vi har det bra. Det er fred i landet og livet generelt er ganske fint. Til tross for at ikke alt er nystrøkent, både her og der. God 17.mai.

Tidsklemt hverdagsidyll.

Mine barns ekstensielle spørsmål har en tendens til å komme når jeg egentlig ikke har tid til å svare. Eventuelt når jeg har manglende ork til å gå i dybden. Eller når vi er i full galopp på vei til noe vi nesten ikke rekker.

Slik som i dag. 07.55. Jeg leter febrilsk etter nøklene og 3 åringen vil ha svar på noe stort.
- Heter du mamma? 
Hun ser på meg mens jeg tømmer veska. Tamponger, penner og en banan deiser i gulvet.
- Ja. Jeg heter mamma. 
Men det er tydeligvis ikke nok. Livets mysterium er ikke besvart. Dette må undersøkes nærmere.
- Hvorfor heter du mamma? 
Jeg stopper opp, prøver å puste med magen. Nøklene er ikke i veska.
- Fordi jeg er mammaen din. 
- Hvorfor er du mammaen min?
 Jeg må tenke. Dette begynner å bli komplisert.  Tanker om sædceller,  livet generelt, eggstokker og evolusjon farer gjennom hodet. Men det er for tidlig på morgenen, og jeg har ikke fått i meg kaffe. Og hvor i huleste er nøklene mine?!
- Fordi jeg ville være mamman din, vel. 

Hun er tydeligvis fornøyd med svaret, for det blir stille. Og jeg finner nøklene mine.

I bilen på vei til barnehagen kommer en liten presisering fra baksetet:
-Det er bra du vil være mammaen min. 

Jeg tenker; Joda, takk i like måte du. 
Hva hadde vel livet vært uten litt tidsklemt hverdagsidyll?

Da Polly møtte Pietro

Vi har i noen uker eid et fjærkre med navnet Polly. En kvikk liten fugl, og litt over gjennomsnittet smart - det er vi alle enige om.

Men ensomheten holdt på å ta knekken på det lille fjærkreet, så etter en kjapp konsekvensanalyse, kom undertegnede frem til at vi nok måtte kjøpe en til.

Og slik gikk det til, at Polly fikk sin Pietro. Klokken 18.30 i dag ankom en sjarmerende liten fyr, Pietro i sin pappkartong. Vi håper Polly og Pietro vil finne tonen, siden de sannsynligvis skal dele bur de neste 15 årene.

 .. I dette øyeblikk høres intens flaksing fra kjøkkenet: Polly har forlatt buret og nekter å gå inn igjen før Pietro har flyttet seg. Mens Pietro derimot, har blitt husvarm og knasker frø for harde livet.

Ingeniøren prøver febrilsk med fuglemekling, fjær flakser og barna hopper rundt med en pakke fuglefrø.

(Tror jeg trekker meg diskret tilbake.)