Heltemodig småbarnsmor

Det er ikke så ofte jeg jogger lett rundt på stranda i rød badedrakt og redder folk i havsnød.
Det er heller ikke så ofte jeg gjør det med et så stort publikum som jeg ufrivillig hadde en varm dag på stranden i Italia.


Vi kom på stranden hele familien, både svigerforeldre, foreldre, Mann og barn. Etter å ha plassert fra meg håndkler og barn, parasoller og leker,  - hørte jeg en mistenkelig lyd. En kvinnestemme i det fjerne, som ropte hjelp! (på italiensk)

Jeg så en kvinne som sprellet i vannet, veivet med armene og ropte hjelp. Og på stranda var det ingen som reagerte. Så rart.. Det tok noen sekunder, og fortsatt ingen andre på stranda som reagerte.. Da var det nok, jeg skjønte alvoret. I løpet av et tusendels-sekund reiv jeg av meg kjolen, kastet av meg solbriller, slang av meg skoa mens jeg ropte ut; det er ei dame her som holder på å drukne!!

Jeg tok sats og la på sprang før jeg heltemodig heiv meg ut i vannet og begynte å crawle mot kvinnemennesket. Ta det med ro, jeg kommer!!  - ropte jeg, mens jeg svømte og spyttet vann.

Da jeg nærmet meg syntes jeg hun så mistenkelig rolig ut til å være døden nær. Hørte og jeg et par bjeff, og en St Bernhards-lignende, lubben hund kommer svømmende i samme retning, med flytevest. Blikket streifet automatisk mot stranden, fordi jeg plutselig følte meg iakttatt. Og ganske riktig, der stod det en folkemengde, og blikket var rettet mot St-Barnhards-hunden med flytevest som skulle "redde" denne kvinnen. Og den lille turisten som hadde tatt opp konkuransen med hurtig Crawl. Blikket stoppet på en mannlig instruktør som vistnok var selve hunde-sjefen, og med et fårete smil.

Det var øvelse, opptrening av lubne hunder med stoppeklokke og instruktører. Og et ivrig publikum.
I ettertid har jeg jo skjønt hvorfor de klappet.

Jeg tok en U-sving og prøvde å svømme diskret tilbake til stranden uten så mye oppstyr.
I ettertid har jeg trøstet meg med at jeg svømte fortere enn hunden, håper ihvertfall noen la merke til det.


Bilde lånt her