Å freake ut

Etter å ha holdt seg i skinnet med høytidelig 17-mai feiring et par timer i bunad og bunadsko, var det deilig å slå ut håret på lekeplassen. Nå snakker jeg ikke om meg selv altså, men om lille Pippi Langstrømpe på bildet til venstre. Ingenting er vel gøyere enn å leke i bunad med tilbehør? Særlig med en mamma som står med et litt bekymret utrykk i ansiktet og tenker på om bunaden tåler gjørme og grønske.. og ketchup.

Tenk om vi voksne av og til hadde gjort som barna - freaket litt ut midt på lyse dagen, klin edru, og uten av folk tror man har en diagnose. Jeg så feks ingen bunadkledde mødre med 5 kg bunadsølv som kastet seg på sklia i hysterisk latter, eller som løp rundt i skogen og lo hver gang de snublet i søla. Mens en flokk barn i bunad og finstasen gjorde dette, stod vi trauste, fornuftige og pentkledde foreldre rundt og så på. Noen med mer bekymring i blikket enn andre.

Jeg tenker mange ganger når jeg går rundt og vakler i høye hæler, smiler og nikker høflig innimellom small-talken, at det hadde væt deilig å bare freaket litt ut. Gjort det som falt meg inn der og da, som å synge en sang eller brettet opp skjørtet og tatt fatt på et klatretre. Ja, for jeg synes å huske at det var ganske gøy. Ingen hever så mye som et øyenbryn når et barn følger lysten mens vi fornuftige voksne fulle av livsvisdom partentelig holder fasaden.  Har vi glemt hvor gøy det var å bli litt skitten?