Løpetid

Jeg har oppdaget en ny side ved meg selv. Det gjør jeg faktisk stadig vekk, og blir like forbauset hver gang.

En vinterdag for omtrent åtte måneder siden, skjønte jeg at jeg faktisk liker å løpe. Jeg ble en smule overasket, for jeg har aldri fantasert om hverken Birken eller noe maraton, med svette og slim. Jeg kan nok og ha kommet i skade for å le rått av menn i sykkel-tights som velter på Tour de France. Av og til kan man ha en oppfatning av at man ikke liker noe, bare fordi man aldri har gitt det en sjanse.

Tilbake til den dagen. Det kunne nok vært en glimrende dag, hadde det ikke vært for noe biltrøbbel. Og som sosialarbeider er jeg nøye med å få ut innestengt aggresjon. Så jeg tok på meg fjellskoa og gikk meg en tur på asfalten. Siden jeg ikke har hund var det en smule ensomt å bare gå med seg selv på asfalten, uten andre å samtale med enn meg selv. Men jeg trengte altså litt luft.

Det begynte å regne, og jeg så meg diskret rundt, bare for å sjekke at ingen observerte. Iført fjellsko og boblejakke, startet jeg med litt lett, elegangt jogg, mest for å komme meg fort hjem. Det føltes ok. Så begynte det å regne mer, og jeg kom til å tenke på at jeg ikke hadde på meg vannfast mascara, og at jeg hadde lyst på sørlandschipsen som lå hjemme. Farten økte, og etter noen minutter der regnet hadde sildret nedover ansiktet og gitt meg en fin wet-look, og høy puls, oppdaget jeg at jeg faktisk likte det.

De neste ukene ble travle, og jeg hadde ingen tid å miste jeg som skulle bli en jogger. Innkjøp av joggesko, refleksvest, musikk til øret og caps. Jeg skulle ikke leke jogging altså.

Nå har jeg vel jogget fast i rundt åtte måneder. Det kan kanskje virke som jeg har veldig mye innestengt aggresjon, eller mye biltrøbbel. Og ja, det har jeg nok. Men faktum er også at det gir meg en glede i hverdagen som jeg ikke tror man forstår før man har prøvd selv. Uansett hvor dumt det ser ut når man springer med tunga hengende ut av munnen; å springe i sine egne tanker er terapi og omsorg for både seg selv og kroppen.

Om litt over tre uker skal jeg springe mitt første halvmaraton. Når jeg passerer målstreken skal jeg tenke på at det hele startet med en dårlig dag, og biltrøbbel.