En mors bekymringer

Det begynner å nærme seg barnehagestart for for vår lille stuegris, som storesøster kaller henne.
I den anledning er det lov for en mor å bli litt sentimental. (Ikke pga at hun blir kalt stuegris, men pga barnehagestarten).

Jeg tar et tilbakeblikk, ett år bak i tid og ser for meg selv, høygravid i 30 varmegrader og ingen sjø i mils avstand (vi bor i Kongsberg). Dvs stor og svett, men full av forventninger etter å snart få møte den lille skapningen som sparket i magen.

Så skjer det merkelige, tiden går så fort. Plutselig skal  man begynne å se etter regndress på tilbud, bestille merkelapper til tøy og tenke gjennom om man egentlig trenger matboks til den lille.
Det er barnehagestart, og vips så er ikke den lille babyen så liten lenger.

Hun er ingen klatremus riktig enda. Heller en liten ingeniør, som foretrekker å sitte og putle med småting og studere detaljer. Hun har vært et par ganger og kikket i kjøkkenskapene, men fornuftig som hun er, har hun pent lukket skapene etter å ha tatt en liten titt. Mulig det er noen gener her som ikke kommer fra meg.

Hun kommer nok ikke til å stikke av fra barnehagen med det første, men er det konkuranse i å åle seg baklengs, eller bygge klosser- ja da ligger hun godt ann.

Jeg registrerer at "alle andre" mødre skriver lister nå over alt som må handles inn til barnehagestart.
Jeg vet, logisk sett at det sikkert er lurt å begynne jakten på bittesmå sko på salg. Og at vi om ikke altfor lenge trenger en bitteliten Gore-Tex vinterdress som er både vann - og vindtett, og tåler -20.

Men innerst inne vil jeg at hun bare skal være babyen min med smokk og rangle en uke til.
Det vil tidsnok dukke opp bittesmå sko og dresser på salg.