En julehistore

Jeg har glemt å kjøpe lilla kubbelys, og ingeniøren vet ikke hvor han har gjemt juleesken. I mangel av fysisk julestemning, tenkte jeg istedenfor å dele en liten julehistorie med dere.

Julaften 2002, Gardemoen:  Jeg hadde vært fire måneder på den Dominikanske republik, og skulle hjem til jul. Som resultat av litt dårlig planlegging endte jeg opp med å ta et fly til Norge 23 desember. Hadde billett til siste fly videre til Ålesund, julaften kl 12.  Det var en optimistisk plan, og litt tåke i Paris gjorde at jeg mistet det flyet.

De få folkene som var igjen på Gardemoen, var folk som hastet videre og skulle rekke noe. Alle unntatt meg, for det var ingenting å rekke. Det gikk ingen tog. Ingen busser. Jeg var blakk og det var iskaldt. Jeg hadde på meg tynne joggesko og dongrijakke. Det var det antrekket jeg hadde på meg da jeg i august reiste til varme karibien.

Lukene stengte og folk gikk hjem. Jeg tuslet innom nærmeste hotell, spurte om de hadde et ledig rom,og fikk assosiasjoner til juleevangeliet. Det var fullt. Dessuten hadde jeg visst ikke mer enn 150 kroner igjen på kortet.

Julaften ble feiret på en kald og hard benk på Gardemoen. Det var en mann der og, han så ut som en uteligger. Det gjorde nok jeg og forresten. Når de store dørene gikk opp, blåste det iskald vind og snø inn, og vi hutret begge to. Julemåltidet var Spagetti Carbonara i pappbeger fra Seven Eleven.

Jeg ringte hjem fra en telefonautomat. Puttet på en tikroning og snakket i noen minutter. Kjente pinnekjøttlukta gjennom  røret og hørte sølvguttene i bakgrunnen. Ønsket god jul og forsikret de der hjemme om at det ikke var synd på meg. Så subbet jeg tilbake til benken. Kanskje vil kvelden gå fortere om jeg prøver å sove litt? Men jeg skalv og frøs slik at jeg ikke fikk sove. Han som jobbet på Seven Eleven gav meg en kopp kakao. Det smakte fantastisk. Så låste han og gikk, han skulle hjem til mor og feire jul.

En engelsktalende stemme vekte meg opp fra halvsøvne. Stemmen kom fra en spedbygd, nydelig indisk jente i 20 årene.  "Jeg har en ekstra jakke". Det var ikke et spørsmål, men en vennlig instruks. Også satte hun seg ned og pakket opp en Freia melkesjokolade, som hun delte i to.  Juledesserten smakte himmelsk. Selskapet reddet meg fra jule-ensomheten.

Da hun skulle reise noen timer senere ville jeg gi tilbake jakken, men hun nektet. Istedenfor fikk jeg en håndskreven lapp med en adresse.


... Noen dager senere stod jeg på posthuset i Ålesund,  og pakket dunjakken møysommelig inn i gråpapir. Jeg puttet oppi en stor plate Freia melkesjokolade og en håndskreven lapp;

Tusen takk..  Jeg tror jeg kommer til å tenke på deg hver eneste julaften. Er så glad for at det finnes mennesker som deg!      Jenny

Og jeg hadde rett, det går vel ikke en jul uten at jeg tenker tilbake på jenta på Gardemoen. Jeg er  faktisk glad for å ha opplevd å fryse og sulte på en julaften. Og varmen jeg fikk av en fremmed.