Lyden av utilstrekkelighet.

Jeg oppsummerer: Denne mandagen er vel en av de dagene man helst skulle;

a: vært en blekksprut med åtte armer

b: hatt en enegget, og arbeidsledig tvilling 

b: tatt seg et par glass rødvin til middag, og ..... latt det bli med det. 

Uansett.  Jeg stod opp, og dagen forløp omtrent slik, i kortversjon: Jobb, lekser, stekt/svidd torsk, rødbetesaft på kjøkkengulvet, forsvunnede fotballstrømper og to barn på, etter min mening, altfor sein fotballkamp. (Alle elementer i rask rekkefølge uten pustepause). 

Lillesøster sovnet omsider etter sprelling og synging av nasjonalsangen / kongsbergsangen,  rundt klokken 22. Konklusjon: Er man på fotballkamp med to barn som varer til klokka 20; Dra rett hjem. IKKE stopp på Kiwi for å kjøpe is selv om det gjør deg til en kul mor i 10 minutter, og selv om du har veldig lyst på is selv. 

Jeg ankom ihvertfall hjemmet omtrent 20.30 med to trøtte, slitne og sukkerhøye barn. Ingen god kombinasjon det, altså. Planen var enkel og effektiv:  Rett inn -  dusj - mat - melk - tran - og i seng på under halvtimen. Men allerede før planen var påbegynt startet forsinkelsene og komplikasjonene. 

På vei ut av bensindråget, møtte vi hele nabolaget i flokk. Smilende og fulle av overskudd, utstyrt med søppelsekker, raker og hagesakser. 

- Shit! Var det den dagen i dag? 

Diskret forsøkte jeg å åle megselv, et par bæreposer og barna ut av bilen og rett inn. 

Men så gikk lillesøster i grusen med isen. Restultatet ble et mikroskopisk skrubbsår, is-krise, is på brillene og febrilsk leting etter Hello-Kitty-plaster. Som vi aldri fant.  

Etter opprydning begynte kveldsroen å senke seg omtrent klokken 22.30. En kjapp hoderegning konkluderte med rundt 30 minutters alenetid til disposisjon. Yess!! 

Jeg skulle akkurat til å kaste meg lydløst ned i sofaen, iført en liten néglisje, med en pose sørlandschips og en kald Corona, da hørte jeg en lyd... Og den kom fra soverommet.

Det var lyden av rundt ti eksamensbøker i det fjerne, og de ropte i kor med desperat og pipende røst; 

 - Jenny..!!

- Ja? Det er meg.. 

- Hvor er du? 

- Jeg ligger her og slapper av.  Ikke forstyrr! 

-Du har eksamen på fredag!! Ditt dråg! 

Godnatt.

Sorry, jeg blir ikke imponert. Men jeg inviterer til kaffe.

De siste ukene har Facebook gått av hengslene på grunn av nordmenn som bader. Jeg beklager for det jeg nå er i ferd med å si, og som sikkert kommer til å støte mange av mine Skybertvenner på Facebook: 

Unnskyld. Men jeg bare greier ikke bli imponert av bleike folk som bader i midten av mai. Ikke om jeg prøver veldig, veldig hardt engang. Sorry.

I tillegg ser denne trenden liksom aldri ut til å ta slutt. Skal den fortsette til langt ut i juli?  Ja. For da skal skal alle pinglene bade på Facebook. Alle de som ikke tør å bade før det er 35 grader i ferksvannspyttene på Østlandet. Eller de som veldig gjerne vil bli utfordra og bade LIVE, men som sørger for å ikke bli utfordra før de er ferdig bikinitrente og solariumsbrune. I juli-august, cirka.

Men for all del. Folk må gjerne bade på nett. Jeg bare undrer meg litt over all denne iveren etter å gjøre det LIVE, kombinert med angsten for å risikere å støtte feks Kreftforeninga. 

Som journalist i lokalavis møter jeg veldig mange forskjellige folk, og blir satt i endel rare situasjoner. Jeg skal ikke nevne i fleng, men i forgårs intervjua jeg feks en kommunalt ansatt mens jeg stod oppi en søppeldunk. Temaet var, selvfølgelig: (gjett*)  Kommunens nye søppeldunker. Og som den minste i redaksjonen, med kortest ansinitet, følte jeg et kall ren tvang til å ofre meg for saken. 

Det gikk helt greit. Men jeg har jo et håp om å bli husket for mer i min karriere enn bare  lokaljournalistreporteren i en kommunal matavfallsdunk. 

I dag, derimot, har jeg jobbet med en (etter mitt syn) litt viktigere sak. Jeg har vært på Kirkens Bymisjon og lagd en artikkel om en litt annen side av Kongsberg enn den man leser om til vanlig. 

Kongsberg ble nylig kåret til den tredje største industribyen i Norge, og det er stadig hallelujastemning når teknologibyen Kongsberg med alle dens ingeniører omtales i media. 

Men Kirkens Bymisjon opplever at stadig flere "ressurssterke" folk med god utdanning, godt betalte jobber og et på utsiden vellykket liv, oppsøker dem.

Det kan virke som om mange er veldig opptatte av å holde på en fasade. Akkurat som om det er mer vanskelig å vise at man er svak - desto mer "vellykket" man er på utsiden.

Vi er veldig sosiale på sosiale medier, og elsker å vise frem de sidene av oss som vi vil at andre skal se. Likevel er mange av oss ensomme, eller sliter med ting man tappert forsøker å skjule. Kanskje er det nettopp dem du ikke ser det på, som har det vanskeligst, som jobber hardest med å holde på en fasade og har størst vansker for å be om hjelp. 

Hvorfor er det slik? 

Noen av de personene jeg har størst respekt for her i livet,  er ikke dem som alltid fremstår som sterke og flinke. Nei, men de som er ærlige og som tør å vise sine svake og sårbare sider. 

 Det er når du tør å være svak at du også er sterk. 

I kveld har jeg følt meg ganske ensom. 

Etter en lang dag på jobb, kom jeg hjem til tom leilighet. Barna er hos pappaen sin, familien min bor på   den andre kanten av landet og jeg er så gammel at vennertreff må planlegges langt frem i tid. 

For vi er alle så opptatte med vårt, og kanskje er vi alle litt ensomme. 

Når vi er inne på dette med kampanjer vil jeg samtidig oppfordre til en kampanje som ikke gir folk urinveisinfeksjon, men en som tar tilbake den sosiale spontaniteten.   

Så istedenfor å utfordre dine facebookvenner til å bade LIVE -  kan du heller utfordre noen du ikke har sett på en stund til en kaffe og en prat. Penger til Kreftforeninga kan man jo gi uansett!

Tidsklemt hverdagsidyll.

Mine barns ekstensielle spørsmål har en tendens til å komme når jeg egentlig ikke har tid til å svare. Eventuelt når jeg har manglende ork til å gå i dybden. Eller når vi er i full galopp på vei til noe vi nesten ikke rekker.

Slik som i dag. 07.55. Jeg leter febrilsk etter nøklene og 3 åringen vil ha svar på noe stort.
- Heter du mamma? 
Hun ser på meg mens jeg tømmer veska. Tamponger, penner og en banan deiser i gulvet.
- Ja. Jeg heter mamma. 
Men det er tydeligvis ikke nok. Livets mysterium er ikke besvart. Dette må undersøkes nærmere.
- Hvorfor heter du mamma? 
Jeg stopper opp, prøver å puste med magen. Nøklene er ikke i veska.
- Fordi jeg er mammaen din. 
- Hvorfor er du mammaen min?
 Jeg må tenke. Dette begynner å bli komplisert.  Tanker om sædceller,  livet generelt, eggstokker og evolusjon farer gjennom hodet. Men det er for tidlig på morgenen, og jeg har ikke fått i meg kaffe. Og hvor i huleste er nøklene mine?!
- Fordi jeg ville være mamman din, vel. 

Hun er tydeligvis fornøyd med svaret, for det blir stille. Og jeg finner nøklene mine.

I bilen på vei til barnehagen kommer en liten presisering fra baksetet:
-Det er bra du vil være mammaen min. 

Jeg tenker; Joda, takk i like måte du. 
Hva hadde vel livet vært uten litt tidsklemt hverdagsidyll?

Da Polly møtte Pietro

Vi har i noen uker eid et fjærkre med navnet Polly. En kvikk liten fugl, og litt over gjennomsnittet smart - det er vi alle enige om.

Men ensomheten holdt på å ta knekken på det lille fjærkreet, så etter en kjapp konsekvensanalyse, kom undertegnede frem til at vi nok måtte kjøpe en til.

Og slik gikk det til, at Polly fikk sin Pietro. Klokken 18.30 i dag ankom en sjarmerende liten fyr, Pietro i sin pappkartong. Vi håper Polly og Pietro vil finne tonen, siden de sannsynligvis skal dele bur de neste 15 årene.

 .. I dette øyeblikk høres intens flaksing fra kjøkkenet: Polly har forlatt buret og nekter å gå inn igjen før Pietro har flyttet seg. Mens Pietro derimot, har blitt husvarm og knasker frø for harde livet.

Ingeniøren prøver febrilsk med fuglemekling, fjær flakser og barna hopper rundt med en pakke fuglefrø.

(Tror jeg trekker meg diskret tilbake.)

Innpåsliten pelsdott

Det er ikke hver dag jeg har en ape i håret. Faktisk har jeg aldri hatt noe stort behov for det.

Da jeg og ingeniøren var i Gibraltar for et par uker siden, kjørte vi opp på et fjell; Øyas store turistattraksjon, med utsikt til Marokko og frittgående aper. Masse aper. 

Ingeniøren følte et voldsomt behov for et klassisk ape-bilde. Jeg gav klart utrykk for at jeg ikke skulle ha et skittent og sikkert infisert pattedyr på meg. Er allergisk for katt, og ressonerte meg frem til at jeg sikkert er allergisk for aper og. 

Jeg rigget meg derfor opp med kamera, klar for et blinkskudd!

Mens jeg stod der og zoomet inn ingeniøren, ble jeg overfalt av en stor pelsdott som tok plass i håret mitt.

Omtrent slik ser jeg ut når jeg har en ape i håret. 

Det rare var imidlertid, at til tross for at apen i utgangspunktet ikke var ønsket - så tror jeg at den likte meg. Den ble sittende på meg et par minutter, mens labbene lå omtenksomt rundt skuldrene mine. Som om den skjønte at den ikke var direkte velkommen, og dermed fikk et behov for å bli likt.. Eller noe i den dur.

Dagen etter lå jeg med influensa, og jeg mistenker at det kan være en viss ape som ikke har vært så flink med antibac`en..

Hvem tenker kjappest?

Fredag, 7 des 2012:


1. Føning av hår.. Prøve å finne to matchende sokker.
2. Frokostbuffet  (Evt bare et knekkebrød med ost, vi får se).
3. Påkledning av to stk barn. Med hjelp av dialog kommer vi nok til enighet. En gang.
4. Snømåking av en 20 cm smal vei bort til bilen... Levering i barnehage, våte kyss.
5. Bilkjøring.
6. Møte på jobb. Mange kvinner,  mange meninger. Bra kaffen er god. 
7. Bilkjøring igjen. En dust tuter i en rundkjøring, aner ikke hvorfor.
8. Fjerning av en tattoering i Drammen. ..Dyrt og vondt. Fin straff for å ikke bruke hjernen som 20-åring.
9. Gaveshopping /gaveutlevering til venninne i Drammen. Pluss litt gratis terapi. Og enda en kaffe.
10.Bilkjøring igjen.
11.Ende opp på IKEA, for å kjøpe  telys. Kun telys. Og kanskje stille meg i pølsekøa sammen med alle mannfolka.
12.Finne bilen..................... (hvilken bokstav stod jeg på nå igjen..?!)  Og bilkjøring igjen.
13.Gaveutlevering i Oslo til svigerinne.  Skru på GPS.
14.Og ende opp i riktig blokk i Oslo. Kvalitetsprat og kakao med salsadansende, hot, sosionom-tvillingmor.
15.Bilkjøring. Lukeparkering på Sagene. På med salsaskoene.

16.Salsadansing. Og en cola.
17.Bilkjøring igjen, iskaldt, i små salsasko. Støvlettene ligger som vanlig i veska, i baksetet. Frakte tvillingmor hjem.
18.Ca kl 02:00: Iskalde, små bein tripper inn i gangen. 
19. Det er helt stille... familien sover. Mor er sliten, men har hatt en innholdsrik så da er det greit.

Torsdag 6 des, kl 21: 
Det var omtrent slik jeg hadde planlagt / forespeilet meg morgendagen.
Men så spydde lillesøster, og punkt 4-13 må nok vike for morsinstinktet.

Og det er faktisk helt greit når jeg ser på den pjuskete lille kroppen, som smatter på en smokk og er kvalm.

Ingeniøren tenkte nok i sitt stille sinn; penger spart er penger tjent -  da jeg fortalte om alle shoppeplanene som måtte vike.

Men før han rakk å tenke tanken, var allerede planene for neste fredag lagt.

Hormonelle betraktninger

Her en dag satt jeg og bladde i noen gamle avisutklipp. Blant annet kom jeg over et essay jeg hadde på trykk i en ungdomsspalte som 17 åring; Et pubertalt skråblikk om en tilfeldig småbarnsmor på butikken. På den tiden så jeg på 35-40 åringer som urgamle fossiler. Nå er det jeg som er småbarnsmora på butikken.
                                                 

Fra Ungspalten, Folket - 1997

"Vaskepulver, majones..knekkebrød..Småbarnsmoren flyr forbi ferskvareavdelingen på Obs. De røde snorene fra allværsjakka disser frem og tilbake mens hun går med faste steg i praktiske, flate innesko. Slik går hun og jeg vet akkurat hvordan hun er. Stakkars småbarnsmor. Lenket fast med barn i enten trassalder, pubertet eller løsrivningsfasen. Huslån, regninger, mann, hybelkaniner, Saab og hund.

Hun klasker en frossenpizza ned i handlevognen og putter en sukkerfri Dent i munnen. Jeg kobler inn mitt falkeblikk og diskret vrir halsen mot trebarnsmoren som kommer mot meg. På veien tar hun med seg juice, vaskepulver, gjær og Cultura mot løs mage. Jeg oppdager at hun ser på meg. Det tar hun seg tid til i sitt lille handlemaraton. Det er kanskje ikke så rart heller, der jeg står med halvåpen munn og en Litago i hånden. Blikkene møtes. En trebarnsmor og en som meg..

Med ett er idyllen brutt, og jeg ser brydd ned i bolledisken.

- Avslørt som kikker, og det av en småbarnsmor".

 (Resten av historien dropper vi tror jeg - det tar litt av )

Meg selv, 15 år etter,  en vanlig fredag.  

Jeg ankommer Rimi i lett galopp, direkte fra min lille C3 Picasso. Med dårlig hår-dag, orange kåpe og upraktiske sko. På slep har jeg en pose tomflasker og to barn, nei vent, glemte jeg den ene igjen hjemme?? Jeg går målrettet mot ferskvaredisken, klasker et kjøttstykket i vogna før jeg masjerer videre på høye hæler. (kompenserer for at jeg er kortvokst). Slenger bestemt en pakke dopapir i vogna. Ingen tid å miste. Går videre til bleier, fiskeboller og Prim. Jeg tørker litt snørr med den ene hånden, mens jeg stapper et brød i kuttemaskinen med den andre. Multitasking! 

På vei til kassen observerer jeg en fjortis, med cola i hånden, et lite knekk i hofta og utstyrt med et måpende blikk. Det ser ut som hun har all verdens med tid.. og ingen smilerynker heller stakkars. Sikkert lenket fast med strenge foreldre og hormoner på feil plass til feil tid, tenker jeg i mitt stille sinn. Og et øyeblikk kom jeg på hvordan det var. Blikkene våre møtes, og jeg lurer veldig på hva hun tenker om meg. 

Lekkerbeist

Jeg ramlet tilfeldigvis innom en sjokoladebutikk i Paris forrige helg.
Og når jeg først var der, kunne jeg  jo likegodt hamstre trøfler og sjokolade til jul..

I kø for å betale, oppdaget jeg et par glinsende, røde sko.... i sjokolade.

Jeg elsker sjokolade, og jeg elsker sko! Med måpende ansikt bare måtte jeg forevige disse lekker-beistene av noen sjokoladesko. Fylt med makroner...... Det hadde vært noe å gomle i seg på julaften!





Ps. Nå har jeg registrert bloggen min i Bloggurat

Midlivskrisa er avlyst.

Jeg har bursdag. Og siden jeg har blitt så voksen / gammel - er det tid for en liten refleksjon. Begynner jo faretruende å nærme meg 40 år.. Men i steden for å få panikk, og vente på at midtlivskrisa skal ankomme -
har jeg utarbeidet en liten liste. 

Takknemlighetsliste i forbindelse med å ha nådd 32 år.
Den kan være fin å se på de dagene midt i livet, hvor man tror har små midtlivskriser på gang.

- Jeg har to sjarmerende, vimsete og morsomme døtre med blant annet vestlandske, østlandske og italienske aner. Hvordan det henger sammen får vi heller komme tilbake til senere. Og om de har arvet mine impulsive og lettlurte sider, blir spennende å følge med på. Uansett så tenker jeg nesten hver dag at jeg er så heldig som har dem. Og heldigvis er jeg og utstyrt med både morsinstinktet og et moderlig mordblikk - om noe skulle true dem.

- Jeg våkner opp hver dag ved siden av en kjekk mann. Og det er faktisk min mann, det er jeg glad for. Selv om han kan ha noen paranoide trekk.

- Jeg har god helse. Har overlevd både tosidig lungebetennelse i Karibien, og blodforgiftning fra en dum mygg i Nepal. Til tross for en skulder som av og til går ut av ledd og litt frynsete nerver, har jeg god helse.

- Jeg befinner meg faktisk i verdens rikeste land. Jeg er avlet opp på morsmelk og egg fra frittgående høns, jeg puster inn frisk luft hver dag og mottar barnetrygd fra staten for å passe på mine egne barn. Det er jo ganske fantastisk i grunnen!

- Jeg har fortsatt sertifikatet,og bilen går. Det må jeg jo og være takknemlig for. Så en liten bot eller ripe i lakken ... eller bulk, det må man tåle. Vi får ikke med oss bilen når vi en vakker dag drar, uansett hvor fin den er.

Lurer på om jeg bare skal avlyse hele midlivskrisa og feire alderen med stil. Så lenge jeg har det så godt som jeg har det, er den eneste krisa midt i livet den jeg eventuelt lager selv... 

En ny side dukker opp... søm-siden.

Jeg fikk i oppdrag å sy en liten sak, kjolen til "Monster high" -  som visstnok er ekstremt moderne nå, særlig om 

du er jente og rundt 120 cm høy. 

Først fikk jeg panikk. Jeg syr jo ikke! Dessuten usikker på om jeg i det hele tatt eide nål og tråd. 

Men etter at angsten hadde lagt seg, trasket jeg ned til byens sybutikk. Løsningsorientert, som alltid. 

Plutselig oppdager jeg en ny, og til nå totalt ukjent side ved meg selv. Jeg syr!

..Bare synd at bildet ble litt uklart, slik at ikke den nederste hardangersømmen kom til syne. Brukte nemlig veldig mye tid på akkurat den. De som kjenner meg godt, vet jo at jeg er ekstremt nøye og bruker særs god tid på slike små, men dog viktige detaljer. 

Da jeg endelig var ferdig med kostymen, og trodde jeg kunne puste lettet ut - dukker lillesøster opp. 
Hun ville være prikk lik storesøster som vanlig. 

Nå håper jeg bare at ikke også Mannen dukker opp og vil ha kostyme. Er helt tom for stoff. 

Skitne metoder

Her en kveld ringte det på døren, og Mannen gikk for å åpne opp.
Etter et par minutter kom han styrtende inn i stuen, med flakkende blikk. "Jenny, du må hjelpe meg. Det er en dørselger her." Jeg stoppet opp med å tygge på kjøttstykket jeg hadde i munnen, og bare stirret han inn i øynene. "Det får du ordne opp i selv. Bare si du ikke er interessert." 

Og nå kommer vi til den interessante delen;
"Jeg klarer ikke. De er så pene!"  

Sakte reiste jeg med opp, svelgte kjøttet og gikk for å ordne opp. Dette med dørselgere har jeg håndtert greit før.

I det jeg kom ut på trappen, ble jeg møtt av to unge, vakre jenter, fra Israel viste det seg. Med ett skjønte jeg hvorfor Mannen trengte bistand.  Da de hadde fått konstatert at jeg var fruen i huset, satte de seg liksom opp et måpende utrykk , "OMG, you look so young! How old are you? Are you 32?! You look like you`re 25 or something..." osv. 

Et kvarter senere står jeg der og ser på malerier av hester og solnedganger..
Helt mot slutten, når de begynte å tro at jeg snart skulle åpne pungen, slo jeg til, kalkulerende og iskaldt;
"No thanks, I just both some paintings from IKEA".  

Jeg kunne informert om det litt før. Men jeg fikk opp til flere komplimenter, så jeg lot de holde på litt.
Det med IKEA stemte ikke helt, men det var den ondeste løgnen jeg fant på. IKEA-kunst tenker jeg er like bannlyst hos kunstnere som flintstek hos veggiser. Når Mannen i huset ikke greier å jage bort småjenter fordi de er pene, må kvinnen i huset ordne opp i saken. Og da tyr jeg til skitne metoder.

Foretrekker heller et gratis foto av en torsk jeg har fiska selv, enn et oljemaleri av en flokk franske hester, malt på ekte oljelerret til den nette sum av 1600,- kr. 

Ryddige rutiner i en rotete hverdag

Høsten er her, og jeg liker å starte med blanke ark. Etter å ha oppsummert fjoråret, har jeg konkludert med at vi nok trenger noen skriftlige rutiner, gjerne i ramme og glass. Når ett skolebarn, et barnhagebarn, meg selv pluss en mann skal lempes ut av døra tidlig om morgenen, er det greit å ha ting skriftlig. 

                                                       

HVERDAGSRUTINER

FØR JOBB: 

- Husk niste. Oppi sekken.

- Klesdrakten til barna må sjekkes før avgang. Et viktig stikkord er årstid. Blås i matching. 

-Brødsmuler fjernes, pålegg og melk settes tilbake i kjøleskapet. Veldig lett. 

-Tenk; hva skal vi ha til middag? Og ligger det i frysern? Ta det ut.

-Når vi står i gangen;  SJEKKPUNKT : Har vi med oss nøkler, nøkkelkort, mobil, matpakke, ski / tøfler / badetøy til skole / barnehage? HVIS IKKE, SNU.

-I bilen på vei til jobb; planlegg. Hvem henter i barnehagen, når, hvordan og hva skjer i dag? trening? overtid? dugnad? tarmskylling? Lag en rask plan. Bli enige. 

ETTER JOBB:

-Middag og opprydning. Tørk bort evt ketchup-rester fra gulv / vegg med en gang.

-Aktiviteter / barne-tv / lekser / middagslur for mor på sofaen mens far vasker opp.

- Også, selve leggeprosessen: Kveldsmat, tran, lesing, oppsumering og evaluering, pluss løsing av et par verdensproblemer på sengekanten. 

- Sette på en klesvask med mindre noen andre har gjort det..... liten sjanse for det. 

- Oppskrapning av leverpostei, ut med bleiesøpla, lete etter matboksen, henge opp våte klær og sko til tørk, evt klipping av tånegler.  

- Med andre ord; gjør unna de mindre glamorøse oppgavene før du slenger deg i sofaen. 

- Lås ytterdør. Skru av alle lys. 

- Kyss din kjære godnatt, og beklag eventuelle tabber den dagen slik at man neste dag kan starte med blanke ark. 

Om dette ikke fungerer må jeg kanskje utvikle enda et skjema for meg selv og mannen; belønning og straff, noe som svir skikkelig. Kommer eventuelt tilbake til det. 

Gjenoppstått

Det er vel omtrent ett år siden jeg sist gav noe livstegn på bloggen, og noen av mine 23 lesere har vel  mang en gang lurt på hvor det plutselig ble av den mystiske forfatteren.

Å opprette blogg var vel et resultat av å plutselig befinne seg midt i ammetåka en gang i 2009, kombinert med søvnmangel og dermed konstant koffeinrus.

Mye har skjedd det siste halvannet året. Jeg nevner i fleng. Jeg har:
- startet i en ny og spennende jobb.
- bulket bilen og bøyd et skilt - men uten en skramme, (kun sur mann)
- hoppet ut av en bil i fart - og overlevd
- snakket høyt om at jeg skal løpe halvmaraton (utrolig dumt, Jenny)
- endelig fått vaskehjelp (!)
- ikke fullført barnekjolen jeg startet å sy i 2010
- Kommet opp i den nette sum av 150 kr i purregebyr på biblioteket..

.. Også har jeg dratt med meg Mannen til Paris. Her ser dere meg i en sjokoladebutikk i Paris. Typisk at når mannen først tar frem fotoapparatet og tar bilde av sin kone, så er det akkurat i en godtebutikk med konsentrert og iltert blikk. Ser jo ut som jeg aldri har sett sjokolade før, og at det er like før jeg velter meg oppi go-sakene.

(Like etter at bildet ble tatt så gjorde jeg faktisk det - reiv av meg jakka, ropte noe på fransk og veltet meg i trøflene!).

Det hadde vært et mye morsommere bilde, men Mannen var som vanlig akkurat litt for treg med avløseren.

HURRA / HJELP - jeg er trædve!

I går ble jeg 30 og jeg oppdaget at jeg dermed må forandre profilen min.
Jeg kan nå skrive at jeg er en godt voksen, moden og reflektert kvinne i trædve-åra. Eller noe i den dur. Tror jeg må tenke litt mer på det.

Som alltid hadde jeg noen forventninger til selve bursdagen. For eksempel at jeg skulle finne en diger eske på trappa, med pustehull. Inni esken skulle det ligge en staut og blid vaskehjelp. Dette har jeg HINTET om i et par måneder. Men det var ingen eske å se. Merkelig..

Det ble en fin bursdag selv om vaskehjelpen uteble, og jeg måtte ta støvsuging og opptørking av julebrus selv.

Nå sitter jeg og funderer.. Er jeg på vei UT eller INN av min beste alder?

Bilde er lånt fra her

Et saftig glefs.

Jeg leste på vg.no i dag om den omsorgsfulle kvinnen i India som ammer en geit. her

Jeg har selv fått erfare hvordan det er med et par ruglete melketenner som av og til tar sats og biter,         -  men en geit?! Hva om geita plutselig bestemmer seg for å ta en bit, og bare glefser til?

Denne geita dilter visstnok etter kvinnen overalt, og det kan jeg jo forstå. For geita er jo denne kvinnen et vandrende jur som gir både omsorg og morsmelk fra en hengslete pupp.

Når de norske geitene leser om dette i Vg kommer nok ryktene kjapt til å spre seg, og hvem vet hva som vil skje da? Kanskje vil vi oppleve en ny generasjon, kravstore geiter?

Bilde lånt fra vg.no

Til den det måtte angå: Ønskeliste til min bursdag om 2 måneder.

I anledning at jeg snart fyller år, sitter jeg og funderer på ønskelisten. Siden jeg straks bikker 30, og dermed kan kalle meg jubilant føler jeg at jeg bør fleske til med en skikkelig ønskeliste.
Beskjedenhet har jeg vokst av meg, og hint har jeg omsider funnet ut ikke fungerer.

Ønskeliste til Jubilanten:

VASKEHJELP.

"Voksen, nevenyttig kvinnfolk som tåler en støyt og ikke lar seg skremme av verken tissebleier på varmekabler eller makrell i tomat på hvite vegger, søkes herved.
Det skal være en gave, så fint hvis du kan pakke deg selv inn og legge deg på trappen utenfor det brune huset oppi åsen rundt 1 november. Giroen leverer du bare diskret til min Mann etterpå, siden bursdagsbarnet naturlig nok ikke skal betale for moroa.
Ta med; desinfiseringsmiddel, fettfjernings-vindundermiddel, masse grønnsåpe og godt humør.
OBS: Se deg for i det du stiger inn døra, løft bena forsiktig, stig over leker og for all del - ikke snuble i drillen. "

Sånn, da var det gjort! Må si jeg gleder meg til en stor pakke med pustehull på trappa vår i november.

Tydeligere hint enn dette får du ikke, kjære.

Heltemodig småbarnsmor

Det er ikke så ofte jeg jogger lett rundt på stranda i rød badedrakt og redder folk i havsnød.
Det er heller ikke så ofte jeg gjør det med et så stort publikum som jeg ufrivillig hadde en varm dag på stranden i Italia.


Vi kom på stranden hele familien, både svigerforeldre, foreldre, Mann og barn. Etter å ha plassert fra meg håndkler og barn, parasoller og leker,  - hørte jeg en mistenkelig lyd. En kvinnestemme i det fjerne, som ropte hjelp! (på italiensk)

Jeg så en kvinne som sprellet i vannet, veivet med armene og ropte hjelp. Og på stranda var det ingen som reagerte. Så rart.. Det tok noen sekunder, og fortsatt ingen andre på stranda som reagerte.. Da var det nok, jeg skjønte alvoret. I løpet av et tusendels-sekund reiv jeg av meg kjolen, kastet av meg solbriller, slang av meg skoa mens jeg ropte ut; det er ei dame her som holder på å drukne!!

Jeg tok sats og la på sprang før jeg heltemodig heiv meg ut i vannet og begynte å crawle mot kvinnemennesket. Ta det med ro, jeg kommer!!  - ropte jeg, mens jeg svømte og spyttet vann.

Da jeg nærmet meg syntes jeg hun så mistenkelig rolig ut til å være døden nær. Hørte og jeg et par bjeff, og en St Bernhards-lignende, lubben hund kommer svømmende i samme retning, med flytevest. Blikket streifet automatisk mot stranden, fordi jeg plutselig følte meg iakttatt. Og ganske riktig, der stod det en folkemengde, og blikket var rettet mot St-Barnhards-hunden med flytevest som skulle "redde" denne kvinnen. Og den lille turisten som hadde tatt opp konkuransen med hurtig Crawl. Blikket stoppet på en mannlig instruktør som vistnok var selve hunde-sjefen, og med et fårete smil.

Det var øvelse, opptrening av lubne hunder med stoppeklokke og instruktører. Og et ivrig publikum.
I ettertid har jeg jo skjønt hvorfor de klappet.

Jeg tok en U-sving og prøvde å svømme diskret tilbake til stranden uten så mye oppstyr.
I ettertid har jeg trøstet meg med at jeg svømte fortere enn hunden, håper ihvertfall noen la merke til det.


Bilde lånt her

Nytt kamera og garasje i solnedgang

Jeg har gått i dagevis og ventet på mitt nye kamera. "Bryllupsgaven" fra meg til min mann, som egentlig var en gave til meg selv / versus svar på  høytalerene som jeg fikk i "bryllupsgave".

Vel. Det ble en dyr bryllupsdag hvis man er litt etterpåklok.

I dag kom den lille saken i posten... Og siden det har jeg diskret lusket rundt i buskene og testet ut diverse funksjoner.

Her har vi feks garasje i solnedgang, med duse farger for en romantisk stemning. I bakgrunnen kan dere skimte vår grønne, 10 år gamle bruktbil. Også med duse farger.


(Uten duse farger og på nært hold ser ikke bilen fullt så dus ut).

Dette er altså resultatet av et par måneders pappapermisjon og fint vær. Slett ikke verst.

Det er mange effekter på vårt nye kamera. Jeg tipper vi vil få mang en hyggelig stund fremover, kameraet og jeg. Jeg må jo også få lov til å ha en hobby, jeg som ikke bygger garasjer og sånn.

Uff-da, der knakk monsterparasollen.

Dere husker kanskje  monsterparasollen som Mannen kjøpte? For spesielt interesserte så har jeg nå lagt ut bilde.

Den var så stor at den måtte fraktes fra JYSK i tilhenger.
Som prikken over i`en så har vi nok vunnet konkuransen om nabolagets største parasoll, hurra.

Men her en dag sa det knekk. (Uffda!) Monsterparasollen tålte ikke vinden som kom fra vest og brutalt knakk en liten stang.

Monsterparasollen var visst ikke så fantastisk likevel. Det er tydeligvis ikke størrelsen det kommer ann på, da har vi fått det bekreftet en gang for alle!

Enkelte synes nok kanskje det var litt trist..

I dag har vi vært på JYSK og da var det jeg som var sjefen. Så nå har vi en litt mer feminin sak stående på verandaen, vaiende elegant i vinden. Og jeg tror den vil gjøre nytten.

Luskende menn i buskene

Her en kveld i forrige uke ringte det på døren. Munter og glad sprang jeg ned og åpnet opp, og ble møtt av en smilende og blid mann. Det er ikke så ofte ukjente, blide menn dukker opp uten forvarsel på  kvelden, så allerede her burde en varsellampe ha blinket. Men lettlurt og rask som jeg er gikk jeg rett i fella:

Ukjent mann:God kveld! Er det du som er ..........  ?
Jeg: Ja. Det er det! (Med et nysjerrig og lettlurt utrykk i ansiktet).
Ukjent mann:  Har dere nettopp flyttet hit dere da eller ?
Jeg: Ja. (Fremdeles aner jeg fred og ingen fare)
Ukjent mann: Akkurat ja. Jeg kommer fra NRK.
Jeg: Åa..? (omtrent her begynner å demre for meg at noe skurrer. )
Ukjent mann: Har dere tv?
Jeg:  Ehm, nei, hehe, jeg mener jo, det har vi kanskje, Ja, vi har visst tv..  (SØREN!)
Ukjent mann: Ja da kan du signere her, så får dere tilsendt NRK-lisensen om noen dager. Ha en fotsatt god kveld!
Jeg: (stum)

Nå må det presiseres at jeg ikke er en slabbedask med spillegjeld og stadig torpedoe-virksomhet på døra. NRK-mannen hadde riktignok et pengekrav men knuste ingen kneskåler. Også var han blid og jeg liker blide menn. Nå har det seg sånn av vi tilfeldigvis aldri har fått tilsendt NRK-lisensen. Stengt tatt burde man muligens da tatt en telefon til Staten og bedt pent om å få lov til å få fakturaen tilsendt, på bokmål, aller helst. Hadde jeg svømt i penger, ja, kanskje. Men da er vel og NRK kanskje en av de siste jeg ville ha ringt for å få tilsendt en faktura.

Ikke visste jeg at det finnes hyggelige NRK-menn i dress som lusker rundt i buskene til folk.

I ettertidens klokskap har jeg evaluert samtalen og gjort meg noen tanker om hva jeg burde ha sagt.

Ukjent mann: God kveld, er det du som er .......?
Meg: Det spørs, hvem er det som spør?
Ukjent mann: Har dere nettopp flyttet hit dere da?
Meg: Hvorfor lurer du på det om jeg tør spørre? (med et mistenksomt blikk..)
Ukjent mann: Akkurat ja. Jeg kommer fra NRK.
Meg: Jasså..... etterfulgt av enda et blikk.
Ukjent mann: Har dere tv?
Meg: Nei.Slikt tull hadde det aldri falt oss inn å ha i hus.
Ukjent mann: Kan jeg ta en titt?
(Og her seg jeg for meg at jeg løper i sakte film opp i stua, kaster meg heltemodig over tv`en før vi sammen hiver oss ut av vinduet.)

Det er muligens litt billigere å være lettlurt.