Innpåsliten pelsdott

Det er ikke hver dag jeg har en ape i håret. Faktisk har jeg aldri hatt noe stort behov for det.

Da jeg og ingeniøren var i Gibraltar for et par uker siden, kjørte vi opp på et fjell; Øyas store turistattraksjon, med utsikt til Marokko og frittgående aper. Masse aper. 

Ingeniøren følte et voldsomt behov for et klassisk ape-bilde. Jeg gav klart utrykk for at jeg ikke skulle ha et skittent og sikkert infisert pattedyr på meg. Er allergisk for katt, og ressonerte meg frem til at jeg sikkert er allergisk for aper og. 

Jeg rigget meg derfor opp med kamera, klar for et blinkskudd!

Mens jeg stod der og zoomet inn ingeniøren, ble jeg overfalt av en stor pelsdott som tok plass i håret mitt.

Omtrent slik ser jeg ut når jeg har en ape i håret. 

Det rare var imidlertid, at til tross for at apen i utgangspunktet ikke var ønsket - så tror jeg at den likte meg. Den ble sittende på meg et par minutter, mens labbene lå omtenksomt rundt skuldrene mine. Som om den skjønte at den ikke var direkte velkommen, og dermed fikk et behov for å bli likt.. Eller noe i den dur.

Dagen etter lå jeg med influensa, og jeg mistenker at det kan være en viss ape som ikke har vært så flink med antibac`en..

Søvnige refleksjoner

I morgen er min siste dag på jobb der jeg jobber nå, i staten. Etter jul begynner jeg med blanke ark, som ikke er i staten men en annen plass. Skal prøve noe helt annet, men inntil videre får det være en liten hemmlighet. Jeg er ihvertfall veldig klar for ferie nå, rett og slett for å omstille hodet mitt fra en jobb til en annen.

Ellers så ser gangen vår ut som et åsted akkurat nå, med tre kofferter fulle av klær og julegaver. Jeg og småjentene reiser nemlig med fly til Ålesund i morgen kveld, og tjuvstarter litt på juleferien.

Julekortene rauser forresten inn! Det er som en diger sluse som har åpnet seg, og jeg kjenner jeg får små rykninger i kroppen for hvert kort som deiser i postkassa. For julekort hadde jeg planlagt å diskret glemme/ blåse i dette året. Tenkte at ingen ville merke et julekort fra eller til liksom. Men jeg gir vel etter for jule-presset så fort jeg kommer hjem til mor, og blir utsatt for julegardiner og krumkaker. Kanskje akuttproduserer jeg en liten sak som kan massesutsendes elektronisk i romjula. Det er vel da folk har tid til å lese julekortene sine?

Kom nettopp på at jeg med bare to armer og bein, skal transportere tre kofferter, veske, to barn pluss meg selv til Ålesund i morgen. I tillegg må jeg passe godt på Fantorangen, for blir han borte under transportetappen, uten KID interiør i nærheten, lager lillesøster en liten scene.

Bare av å skrive dette ble jeg sliten, og innser at jeg må legge meg nå for å spare opp krefter til i den store julereisen i morgen kveld.

             Jentene på tur! Hold tunga rett i munnen og tell antall bæreenheter, så går det nok bra!

En julehistore

Jeg har glemt å kjøpe lilla kubbelys, og ingeniøren vet ikke hvor han har gjemt juleesken. I mangel av fysisk julestemning, tenkte jeg istedenfor å dele en liten julehistorie med dere.

Julaften 2002, Gardemoen:  Jeg hadde vært fire måneder på den Dominikanske republik, og skulle hjem til jul. Som resultat av litt dårlig planlegging endte jeg opp med å ta et fly til Norge 23 desember. Hadde billett til siste fly videre til Ålesund, julaften kl 12.  Det var en optimistisk plan, og litt tåke i Paris gjorde at jeg mistet det flyet.

De få folkene som var igjen på Gardemoen, var folk som hastet videre og skulle rekke noe. Alle unntatt meg, for det var ingenting å rekke. Det gikk ingen tog. Ingen busser. Jeg var blakk og det var iskaldt. Jeg hadde på meg tynne joggesko og dongrijakke. Det var det antrekket jeg hadde på meg da jeg i august reiste til varme karibien.

Lukene stengte og folk gikk hjem. Jeg tuslet innom nærmeste hotell, spurte om de hadde et ledig rom,og fikk assosiasjoner til juleevangeliet. Det var fullt. Dessuten hadde jeg visst ikke mer enn 150 kroner igjen på kortet.

Julaften ble feiret på en kald og hard benk på Gardemoen. Det var en mann der og, han så ut som en uteligger. Det gjorde nok jeg og forresten. Når de store dørene gikk opp, blåste det iskald vind og snø inn, og vi hutret begge to. Julemåltidet var Spagetti Carbonara i pappbeger fra Seven Eleven.

Jeg ringte hjem fra en telefonautomat. Puttet på en tikroning og snakket i noen minutter. Kjente pinnekjøttlukta gjennom  røret og hørte sølvguttene i bakgrunnen. Ønsket god jul og forsikret de der hjemme om at det ikke var synd på meg. Så subbet jeg tilbake til benken. Kanskje vil kvelden gå fortere om jeg prøver å sove litt? Men jeg skalv og frøs slik at jeg ikke fikk sove. Han som jobbet på Seven Eleven gav meg en kopp kakao. Det smakte fantastisk. Så låste han og gikk, han skulle hjem til mor og feire jul.

En engelsktalende stemme vekte meg opp fra halvsøvne. Stemmen kom fra en spedbygd, nydelig indisk jente i 20 årene.  "Jeg har en ekstra jakke". Det var ikke et spørsmål, men en vennlig instruks. Også satte hun seg ned og pakket opp en Freia melkesjokolade, som hun delte i to.  Juledesserten smakte himmelsk. Selskapet reddet meg fra jule-ensomheten.

Da hun skulle reise noen timer senere ville jeg gi tilbake jakken, men hun nektet. Istedenfor fikk jeg en håndskreven lapp med en adresse.


... Noen dager senere stod jeg på posthuset i Ålesund,  og pakket dunjakken møysommelig inn i gråpapir. Jeg puttet oppi en stor plate Freia melkesjokolade og en håndskreven lapp;

Tusen takk..  Jeg tror jeg kommer til å tenke på deg hver eneste julaften. Er så glad for at det finnes mennesker som deg!      Jenny

Og jeg hadde rett, det går vel ikke en jul uten at jeg tenker tilbake på jenta på Gardemoen. Jeg er  faktisk glad for å ha opplevd å fryse og sulte på en julaften. Og varmen jeg fikk av en fremmed.

Lekkerbeist

Jeg ramlet tilfeldigvis innom en sjokoladebutikk i Paris forrige helg.
Og når jeg først var der, kunne jeg  jo likegodt hamstre trøfler og sjokolade til jul..

I kø for å betale, oppdaget jeg et par glinsende, røde sko.... i sjokolade.

Jeg elsker sjokolade, og jeg elsker sko! Med måpende ansikt bare måtte jeg forevige disse lekker-beistene av noen sjokoladesko. Fylt med makroner...... Det hadde vært noe å gomle i seg på julaften!





Ps. Nå har jeg registrert bloggen min i Bloggurat

Omslynget i Paris

Alle etablerte par burde ta seg en tur til Paris.

Selv mente jeg at Paris var en opppbrukt klisje, og tenkte at man kan ha det vel så romantisk i andre byer. Hadde vel aldri skjønt greia med å stå omslynget rundt hverandre i akkurat Eifeltårnet.

Men i mangel av andre fantasifulle forslag, og et hus i stadig ting-vekst, ble det likevel en Paris-tur i bursdagsgave til Mannen i vinter. I nattens olm og mørke snek jeg meg diskret inn på internett og bestilte flybilletter og hotell. Av erfaring har jeg lært meg at det er lettere å be om tilgivelse enn tillatelse, og liker å gi bort gaver med overaskelsesmomenter. Gjerne av den sorten jeg selv får gleden av.

Så vi ble en del av statistikken. Enda et omslynget par med fotoapparat oppi tårnet. Nå har jeg skjønt greia med Paris.
- En fantastisk by når du først skal ha litt fri og stå omslynget i et tårn.

Gjenoppstått

Det er vel omtrent ett år siden jeg sist gav noe livstegn på bloggen, og noen av mine 23 lesere har vel  mang en gang lurt på hvor det plutselig ble av den mystiske forfatteren.

Å opprette blogg var vel et resultat av å plutselig befinne seg midt i ammetåka en gang i 2009, kombinert med søvnmangel og dermed konstant koffeinrus.

Mye har skjedd det siste halvannet året. Jeg nevner i fleng. Jeg har:
- startet i en ny og spennende jobb.
- bulket bilen og bøyd et skilt - men uten en skramme, (kun sur mann)
- hoppet ut av en bil i fart - og overlevd
- snakket høyt om at jeg skal løpe halvmaraton (utrolig dumt, Jenny)
- endelig fått vaskehjelp (!)
- ikke fullført barnekjolen jeg startet å sy i 2010
- Kommet opp i den nette sum av 150 kr i purregebyr på biblioteket..

.. Også har jeg dratt med meg Mannen til Paris. Her ser dere meg i en sjokoladebutikk i Paris. Typisk at når mannen først tar frem fotoapparatet og tar bilde av sin kone, så er det akkurat i en godtebutikk med konsentrert og iltert blikk. Ser jo ut som jeg aldri har sett sjokolade før, og at det er like før jeg velter meg oppi go-sakene.

(Like etter at bildet ble tatt så gjorde jeg faktisk det - reiv av meg jakka, ropte noe på fransk og veltet meg i trøflene!).

Det hadde vært et mye morsommere bilde, men Mannen var som vanlig akkurat litt for treg med avløseren.

Heltemodig småbarnsmor

Det er ikke så ofte jeg jogger lett rundt på stranda i rød badedrakt og redder folk i havsnød.
Det er heller ikke så ofte jeg gjør det med et så stort publikum som jeg ufrivillig hadde en varm dag på stranden i Italia.


Vi kom på stranden hele familien, både svigerforeldre, foreldre, Mann og barn. Etter å ha plassert fra meg håndkler og barn, parasoller og leker,  - hørte jeg en mistenkelig lyd. En kvinnestemme i det fjerne, som ropte hjelp! (på italiensk)

Jeg så en kvinne som sprellet i vannet, veivet med armene og ropte hjelp. Og på stranda var det ingen som reagerte. Så rart.. Det tok noen sekunder, og fortsatt ingen andre på stranda som reagerte.. Da var det nok, jeg skjønte alvoret. I løpet av et tusendels-sekund reiv jeg av meg kjolen, kastet av meg solbriller, slang av meg skoa mens jeg ropte ut; det er ei dame her som holder på å drukne!!

Jeg tok sats og la på sprang før jeg heltemodig heiv meg ut i vannet og begynte å crawle mot kvinnemennesket. Ta det med ro, jeg kommer!!  - ropte jeg, mens jeg svømte og spyttet vann.

Da jeg nærmet meg syntes jeg hun så mistenkelig rolig ut til å være døden nær. Hørte og jeg et par bjeff, og en St Bernhards-lignende, lubben hund kommer svømmende i samme retning, med flytevest. Blikket streifet automatisk mot stranden, fordi jeg plutselig følte meg iakttatt. Og ganske riktig, der stod det en folkemengde, og blikket var rettet mot St-Barnhards-hunden med flytevest som skulle "redde" denne kvinnen. Og den lille turisten som hadde tatt opp konkuransen med hurtig Crawl. Blikket stoppet på en mannlig instruktør som vistnok var selve hunde-sjefen, og med et fårete smil.

Det var øvelse, opptrening av lubne hunder med stoppeklokke og instruktører. Og et ivrig publikum.
I ettertid har jeg jo skjønt hvorfor de klappet.

Jeg tok en U-sving og prøvde å svømme diskret tilbake til stranden uten så mye oppstyr.
I ettertid har jeg trøstet meg med at jeg svømte fortere enn hunden, håper ihvertfall noen la merke til det.


Bilde lånt her

Emergency landing

På vei hjem fra Italia, inneklemt i et lite flysete - observerte jeg noe som måtte dokumenteres. Nemlig dette bildet her, klistret på alle stolryggene som man blir tvunget til å sitte og se på hele flyturen.

Det er fint at Ryanair ikke bare er opptatt av å selge klokker og skrapelodd, at de også tenker litt på flysikkerheten.

Det jeg imidlertid stusset litt på var, at man midt i en "Emergency landing" skal bruke tid på å ta av seg på bena, ta ut gebiss, briller og øredobber.. I en slik alvorlig stund ser jeg for meg at jeg er mer opptatt av helt andre ting, feks å be Fader vår, febrilsk finne frem redningsvesten, helle i meg et glass vin
- og hvis jeg evt har tid til overs, kanskje ta en kjapp telefon hjem for en siste hilsen. Men å begynne å ta av meg på bena... ? Jaja. Ikke det at det er så galt, det bare virker så lite viktig i en slik situasjon.

Eksempel på en hyggelig, kontrollert og nøye planlagt nødlanding. Uten gebiss og stilettheler vel og merke. Litt vanskelig å svømme med stilettheler sikkert.

Hjemme igjen.

Jeg kan nå meddele at vi har ankommet Norge igjen etter to uker med pasta, vin og sang i Italia.

(Dvs mye pasta, middels med rødvin og litt sang). Etter et par uker i varmen har vi også utviklet oss fra å være trauste nordmenn som er våkne midt på dagen til å gjøre som italienerene - ta siesta. Og det virker! Jeg hadde nesten glemt hvor nyttig søvn kan være på humøret etter lite søvn siden 2005.

Etter flyturen med Ryanair fra Roma til Torp i dag, der det var både salg og skrikende reklame over høytalere for klokker, smykker og skrapelodd, opptill flere ganger- var det godt å lande på norsk jord, selv om selve landingen sikkert kunne vært litt mykere.

(Og Ryanair: hva med å droppe trompet-fanfaren på høytaleren ved landing, etterfulgt av et intensivt foredrag om at Ryanair alltid lander før tiden. Altså, hvis dere alltid lander før tiden, bør dere kanskje se nærmere på selve tiden. Bare et konstruktivt tips.)

  

Vel hjemme i moderlandet kan jeg konstatere at ting er som før. Gresset gror, fuglene kvitrer og VG har sport som hovedsak på nettavisen sin. Og vi må nok begynne å trappe ned de siestaene snart, jeg kjenner jeg er litt hyperaktiv om kvelden.

Livstegn fra Italia

For de av dere som kanskje begynte aa bli bekymret over lite blogging siste tiden; her kommer et lite livstegn. Jeg befinner meg i Italia, karbohydratenes hjemland, der jeg koser meg med mann og barn, pizza, vin og pasta.

Var nesten blakk saa matte inn paa nettbanken og "ommooblere" litt paa et par kontoer, saa ordnet det seg.. hehe.
Blir ingen bilder i dag. Tiden er knapp, jeg har vel faatt sann ca 15 minutter fritid til aa gjoore akkurat det jeg vil!! Og da loop jeg inn hit.
Vi er i Bolsena, en liten by et par timer fra Roma. Vi har vaert paa stranden hver dag men etter at jeg hadde et lite "stunt" - har vi skiftet stamplass.
Tiden er ute. Vi blogges.

Et møte - og et mordblikk.

Hils på krokodillen jeg møtte i en dyrepark i Spania!

En sjarmerende kar med mord i blikket, som vår lille familie på fire stod og studerte mens vi spiste is.

 Han lå der i solsteken, og jeg syntes han så litt filosoferende ut.

 Dråget lurte nok på hvem i den lille, bråkete familien som stod der og tittet, som hadde smakt best -

  den vellagrede lille småbarnsmoren med de korte beina? Den høye, mørke 1/2- italiener-mannen min ?

Den lille rapp-kjefta 5 åringen med is i hånda, eller lillesøster?

Når jeg tenker meg om, tror jeg nok han hadde styrt unna min mann med hår hår på brystet. Han kan da umulig smake godt. Og en mager småbarnsmor med  høyhælte sko blir vel litt seigt og beinete.

Han vurderte nok et øyeblikk storesøster med isen - men det var antagelig før han fikk se hva som satt i vogna - -

 En smilende, rund liten indrefilet med dobbelthake, kraftige gode lår og valker.

Jeg så hva du tenkte, herr krokodille. Jeg hadde nok tenkt i samme baner hadde jeg vært deg.

Et øyeblikk møttes våre blikk. Og jeg sendte han mitt mord-blikk, slik bare en mor kan.

Ape-kos og ferie.

På vår fem-dagers lille Spaniatur kunne vi ikke ligge på latsiden akkurat.
Jo kortere ferie, desto mer effektiv må man være synes jeg. For å få mest mulig valuta for pengene. Det er jo ikke hver dag vi er på ferie, og det er aldeles ikke hver dag vi er på hotell med frokost og middagsbuffet. Da gjelder det å holde tunga rett i munnen og spise mest mulig av buffeen, slik at man er mett lenge prøvde jeg å forklare familien - og demonstrerte villig hvordan det skal gjøres.

Man starter med en slags frokost-forret, feks korn med melk. Dette for å våkne opp og få opp apetitten. Deretter beveger man seg over til egg-og bacon-avdelingen, for så å avslutte det hele med kaffe. (og putt gjerne en frukt i veska, sånn helt diskret). For det er jo om å gjøre at man ikke blir sulten igjen en time etter frokosten!

Dag to kom regnet. Men det stoppet ikke oss. Vi gikk til innkjøp av paraplyer, og stabbet gjennom byen med kart og sandalen på leting etter en dyrepark vi hadde hørt om. Vi fant omsider frem. Jeg ble stående og se på en ape-mor med ape-ungen sin. Ape-mor satt og koste med lille ape-nurket sitt, før en liten uoverenstemmelse førte til en aldri så liten diskusjon, for så å fortsette kosingen igjen etter et par minutters furting. En søt sekvens. Som tatt ut fra en vanlig hverdag hjemme hos oss.

Dag to ble en bra dag til tross for regnet. Alle barns drøm er vel i grunn å få lov å bli våte, på en eller annen måte. Og etter en lang dag med trasking i regn og dyrepark, smakte det utmerket med middagsbuffet på hotellet. Og da gjelder de samme reglene som ved frokost - å få mest mulig valuta for pengene. Og det tror jeg vi fikk.

Jakten på babymaten.

Hjemme fra en liten og effektiv Spania-ferie på fem dager.

Når vi skulle slå ihjel noen timer på flyplassen i Malaga, dukket plutselig behovet for mer baby-føde opp. Og siden jeg synes det er litt tidlig å stappe en 8- måneder baby full av pommes frites dyppet i deilig kethup - startet jakten. Jakten på noe så simpelt som et lite glass med middag.

Etter å ha vært innom de rundt 13 cafeene, kioskene og resturantene - konkludere jeg medt at den eneste plassen de solgte babymat var på Farmacia. Akkurat - dumme meg!  At jeg ikke koblet at men mest logiske plassen for barnemat er sammen med medisinene..

For å komme meg til Farmacia måtte jeg tilbake til sikkerhetskontrollen, og ut på den andre siden igjen mens Mann og barn satt og ventet.

Og da jeg skulle tilbake igjen var det bare å lydig stille seg i kø, av med skoene og posen med barnemat suste gjennom kontrollen...........................
En uniformert securitas gikk sakte og målrettet gjennom posen med de to glassene med babymiddag. Babymat.. hm. "But where is the baby..?" spurte han, mens jeg litt svett måtte begynne å forklare han om jakten på babymat mens jeg pekte og kanskje slo av en spøk i samme slengen for å lette til på stemningen. Skjønner jo at han ble mistenksom. - Her kommer det en ung kvinne på rundt 50 kg og 158 cm på strømpelesten. En liten plugg som kanskje utgir seg for å være mor. Og hun har babymat i en pose. Men ingen baby. Dette kvinnemenneske kan vel ikke ha rent mel i posen??

Men jeg slapp igjennom. Han skjønte vel at jeg virkelig er en mamma da han så gulpeflekken på genseren og de blå ringene under øynene. Også ser jeg ganske usyldig ut når jeg smiler.

Ferie og pakke-logistikk.

Hvis noen synes at det blir litt stille fra mammaprat noen dager fremover nå, så er forklaringen enkel. Vi skal på en liten og effektiv ferietur til Spania. For å lade opp AA-batteriene mine slik at de blir nogenlunde fulle igjen til jobbstart. Jeg er heldigvis oppladbar, så forhåpentligvis vil jeg etter en liten husmorferie være klar for jobb igjen.

Men akkurat nå er jeg i første fase av ferie-planleggingen. Pakke-logistikken; planlegging, huskelister, billetter, pass og innkjøp. Snakker av erfaring her og vet at et grundig forarbeid er viktig før familien skal på tur. Tar straks fatt på fase to som er den faktiske pakkingen. (Må bare slappe av litt først, med en liten kaffe for å klarne hjernen).

Men det viser seg at pakking av alt 2 voksne, en 5-åring og en baby trenger for å overleve noen dager på ferietur er... overaskende mye.  Det ser  nesten som det er mormor og de 8 ungene som skal ut på tur. Men det er det altså ikke.

Hvordan familier med fire-fem barn og kun to bærere kommer seg av gårde på ferie med fly, er for meg et mysterium. Får man leid en sånn mini-truck på Gardemoen til all bagasjen, bilstoler, vogner, babyer og nistematen da? Får man utdelt en ekstra person til å bære håndbagasje / babyer / barn / etc til gaten? Får man utdelt sånn lapp til å ha rundt halsen "VIP - reiser med mange barn. Vennligst ta hensyn, slipp oss frem og hjelp gjerne å bære" 

For når jeg ser på all bagasjen som står i gangen, så ser det ut som to barn med tilbehør er det meste vi får med oss på tur. Men jeg tar gjerne imot råd fra de av dere som har omtrent dobbelt så mange barn som oss, og som kommer dere avgårde på ferie - uten minitruck på Gardemoen.


Ingen kommer til å sulte ihjel på flyet ihvertfall..

Frittgående påske-høns

Som seg hør og bør kommer det nå et ekte påskeinnlegg.
For å komme litt i påskestemning.

Jeg så meg rundt etter påske-inspirasjon i dag. Det beste hadde vel vært et bilde av meg ved siden av en nyklekt påskekylling med rød sløyfe, sittende i et nymalt egg. (rød sløyfe på kyllingen, ikke meg).
Men det nærmeste jeg fant av påskesestemning i kveld, var noen gamle høner.

Jeg befinner meg nemlig på påskeferie hos min mor og far, de bor på noe man fint kan kalle et slags småbruk.

Med frittgående høns. Litt gamle, slitne høns med varierende eggløsning / fruktbarhet og en med liten og udiplomatisk hane. Men de duger. Ingenting er som å våkne til kakling og spise ferske egg til frokost som ikke har gått gjennom kvalitetskontrollen.

De er kanskje ikke de smarteste skapningene her i gården, men dette er ihvertfall en gjeng lykkelige høns.

God påske!

Rigmor tar sats, og forsøker å hoppe oppi foringsautomaten

F.V: Klara, Petra og Hermine. En positiv gjeng!

Flysikkerhet og småbarnsmødre

Før helgen kom jeg hjem fra påskeferie. Og jeg ser på bloggen min at besøkstallene har dalt faretruende.


Jeg tenkte å skrive litt om hjemturen; Med fly, fra Vigra flyplass. Jeg hadde glemt førerkortet mitt og stod dermed uten gyldig id. Ærlig og redelig som jeg er, ringte jeg Vigra flyplass noen timer før avgang for å forberede dem på at nå kommer jeg igjen, uten id. (Det har visst skjedd meg før.) Jeg tenkte at om man bare er litt hyggelig og forklarer situasjonen, så går det vel bra. Det er jo tross alt ikke New York flyplass vi snakker om her, men lille Vigra. Men nei. En grøtete, nasal manns-stemme møtte meg i andre enden; "Ingen drege frå Vigra flyplass uten gyldig id".

Løsningsfokusert og optimistisk foreslo jeg at min mann kunne faxe førerkortet. Da jeg ringte opp igjen en halvtime senere, var kaoset på Vigra pauserom et faktum. "Vi he ein gammal fax. Vent litt, skal berre se om an e slått på". (i walki-talkie:) "kom det ein fax i 2 etg no? - neivel, sjekk den andre! "

Jeg ventet spent i andre enden og fikk med meg litt indre drama. "Neeeii (nasal stemme), det e nokke rart med den faxen. Ej he lyst å slå an med ei kølle" (?!)

Neste prosjekt ble på mail. Da måtte stemmen faktisk skru på datamaskinen. Taste noen passord... Og finne sin egen mailadresse. Det tok litt tid og jeg lyttet til den nasale stemmen prate om hvor komplisert det faktisk er å finne sin egen mailadresse. Vanskelige greier dette med data.. De fikk omsider sertifikatet mitt på mail. Scannet. Og jeg fikk avkreftet noe jeg lenge har lurt på; på Vigra kimser de ikke av sikkerheten. De leker ikke flyplass. Jeg, en liten jypling på 49 kg er visst en like stor potensiell risiko som hvem som helst annen. Også Oliva på 5 år og den slitte bamsen. Men for de kan jeg være en terrorist, utkledd som småbarnsmor. Greit nok. Jeg tenker, en smart terrorist tar kanskje på seg noen fine klær og spankulerer sikkert smilende gjennom kontrollen, gjerne med en baby på armen. Og knaskende på et rødt eple.

Da er det greit å vite at de ikke lar seg sjarmere av smilende småbarnsmødre, bamser og babyer. For man kimser ikke av flysikkerhet. Og nå til dags kan man jo aldri vite hva enkelte er i stand til heller, med eller uten baby på armen..

Her svever vi noen tusen meter over bakken. Kanskje like greit å ikke kimse av fly-sikkerheten.

Man kan se ut som en uskyldig småbarnsmor. Men aldri vite hva man har gjemt i stellebagen.. På vigra flyplass slipper ihvertfall ingen med urent mel i posen gjennom sikkerhetskontrollen