Livet er jo egentlig ganske fint. Til tross for litt kaos.

Årets leteaksjon er i gang. Flagg og bunadsko må hostes opp. Klokken er over stengetid og det er dramatisk! Og når vi omsider gjør et funn, er det enten krøllete eller i feil størrelse. Lillesøster vil ha storesøsters bunad, vi finner ikke søljen og matmor aner ikke hva hun skal ha på seg. Også er det meldt regn! Det betyr rosa regnkåper og prikkete paraplyer til barnas bunader.Kan det bli verre?  Det nærmer seg nervesammenbrudd.

Det er da jeg setter meg ned. Puster med magen og knerter en flaske vin. Først går tankene til kaken jeg ikke har bakt og balkongflagget vi ikke finner.
Etterhvert sitter jeg og nynner til Grand Prix-gnålet, og jeg tenker: Jaja. Er det så farlig? Det viktigste er at vi feirer nasjonaldagen, og at vi har det bra. Det er fred i landet og livet generelt er ganske fint. Til tross for at ikke alt er nystrøkent, både her og der. God 17.mai.

Tidsklemt hverdagsidyll.

Mine barns ekstensielle spørsmål har en tendens til å komme når jeg egentlig ikke har tid til å svare. Eventuelt når jeg har manglende ork til å gå i dybden. Eller når vi er i full galopp på vei til noe vi nesten ikke rekker.

Slik som i dag. 07.55. Jeg leter febrilsk etter nøklene og 3 åringen vil ha svar på noe stort.
- Heter du mamma? 
Hun ser på meg mens jeg tømmer veska. Tamponger, penner og en banan deiser i gulvet.
- Ja. Jeg heter mamma. 
Men det er tydeligvis ikke nok. Livets mysterium er ikke besvart. Dette må undersøkes nærmere.
- Hvorfor heter du mamma? 
Jeg stopper opp, prøver å puste med magen. Nøklene er ikke i veska.
- Fordi jeg er mammaen din. 
- Hvorfor er du mammaen min?
 Jeg må tenke. Dette begynner å bli komplisert.  Tanker om sædceller,  livet generelt, eggstokker og evolusjon farer gjennom hodet. Men det er for tidlig på morgenen, og jeg har ikke fått i meg kaffe. Og hvor i huleste er nøklene mine?!
- Fordi jeg ville være mamman din, vel. 

Hun er tydeligvis fornøyd med svaret, for det blir stille. Og jeg finner nøklene mine.

I bilen på vei til barnehagen kommer en liten presisering fra baksetet:
-Det er bra du vil være mammaen min. 

Jeg tenker; Joda, takk i like måte du. 
Hva hadde vel livet vært uten litt tidsklemt hverdagsidyll?

Da Polly møtte Pietro

Vi har i noen uker eid et fjærkre med navnet Polly. En kvikk liten fugl, og litt over gjennomsnittet smart - det er vi alle enige om.

Men ensomheten holdt på å ta knekken på det lille fjærkreet, så etter en kjapp konsekvensanalyse, kom undertegnede frem til at vi nok måtte kjøpe en til.

Og slik gikk det til, at Polly fikk sin Pietro. Klokken 18.30 i dag ankom en sjarmerende liten fyr, Pietro i sin pappkartong. Vi håper Polly og Pietro vil finne tonen, siden de sannsynligvis skal dele bur de neste 15 årene.

 .. I dette øyeblikk høres intens flaksing fra kjøkkenet: Polly har forlatt buret og nekter å gå inn igjen før Pietro har flyttet seg. Mens Pietro derimot, har blitt husvarm og knasker frø for harde livet.

Ingeniøren prøver febrilsk med fuglemekling, fjær flakser og barna hopper rundt med en pakke fuglefrø.

(Tror jeg trekker meg diskret tilbake.)

Et fjærkre inntar snart heimen

Hverdagslivet er innom ulike faser. De siste ukene har vi vært i husdyrfasen. Vi har vært gjennom en prosess der vi startet med ponny - og endte opp med undulat. Forhandlingsmetodene er godt innarbeidet hos storesøster, og hun er fornøyd med resultatet. Lillesøster aner ikke hva en undulat er, men er selvfølgelig helt enig. I følge storesøster er vi faktisk verdens beste foreldre. Akkurat nå ihvertfall.

Så nå skal vi altså ha en undulat. - To, faktisk. For vi har lest at en kan bli ensom, og vi kan ikke risikere å få en deprimert undulat. Vi kikker etter bur, og studerer nøye hva slags omsorg og næring fjærkreet trenger. Av og til ser vi på hverandre med store øyne når vi lærer nye ting om undulater fra Google;  Som; "Oi, kan undulater få fettkuler hvis de ikke får i seg nok proteiner?"
 
Ingeniøren har til og med meldt seg inn i undulatforum. Da mener han alvor. Ja, det stemmer, det finnes faktisk noe som heter undulatforum. Hvor man chatter om undulater, antar jeg.

Det eneste som mangler nå, er litt mer gryn i grisen til storesøster. Hun gnikker og mopper, løper med søpla og sorterer i sokkeskuffen for å tjene penger til fuglen. Lillesøster dilter etter, vet ikke helt hva hun skal - men vil vaske litt hun og.

Vi lar de bare fortsette en stund til med å være smørblide og forventningsfulle.. og ivrige etter å vaske. Ihvertfall et par uker til.  Det blir tids nok fuglelort på kjøkkenet.
 

                                                        Yeess!!! Vi skal ha en undulat!

Knoklete bursdagskake..

Det nærmer seg barnebursdag, og i år har den blivende 8-åringen bestilt "MonsterHigh"-kake.
Det vil si, en kake som er utformet som en anorektisk barbielignende sak med avtagbare armer og bein og skyhøye stiletthæler.
Lurer på om en slik kake vil smake godt? Har Toro en slik miks tror dere?
Ting var litt enklere for få år siden, da storesøster lot seg imponere av mors skjeive hjertekake..

Bilde lånt fra denne siden.

Søvnige refleksjoner

I morgen er min siste dag på jobb der jeg jobber nå, i staten. Etter jul begynner jeg med blanke ark, som ikke er i staten men en annen plass. Skal prøve noe helt annet, men inntil videre får det være en liten hemmlighet. Jeg er ihvertfall veldig klar for ferie nå, rett og slett for å omstille hodet mitt fra en jobb til en annen.

Ellers så ser gangen vår ut som et åsted akkurat nå, med tre kofferter fulle av klær og julegaver. Jeg og småjentene reiser nemlig med fly til Ålesund i morgen kveld, og tjuvstarter litt på juleferien.

Julekortene rauser forresten inn! Det er som en diger sluse som har åpnet seg, og jeg kjenner jeg får små rykninger i kroppen for hvert kort som deiser i postkassa. For julekort hadde jeg planlagt å diskret glemme/ blåse i dette året. Tenkte at ingen ville merke et julekort fra eller til liksom. Men jeg gir vel etter for jule-presset så fort jeg kommer hjem til mor, og blir utsatt for julegardiner og krumkaker. Kanskje akuttproduserer jeg en liten sak som kan massesutsendes elektronisk i romjula. Det er vel da folk har tid til å lese julekortene sine?

Kom nettopp på at jeg med bare to armer og bein, skal transportere tre kofferter, veske, to barn pluss meg selv til Ålesund i morgen. I tillegg må jeg passe godt på Fantorangen, for blir han borte under transportetappen, uten KID interiør i nærheten, lager lillesøster en liten scene.

Bare av å skrive dette ble jeg sliten, og innser at jeg må legge meg nå for å spare opp krefter til i den store julereisen i morgen kveld.

             Jentene på tur! Hold tunga rett i munnen og tell antall bæreenheter, så går det nok bra!

Hvem tenker kjappest?

Fredag, 7 des 2012:


1. Føning av hår.. Prøve å finne to matchende sokker.
2. Frokostbuffet  (Evt bare et knekkebrød med ost, vi får se).
3. Påkledning av to stk barn. Med hjelp av dialog kommer vi nok til enighet. En gang.
4. Snømåking av en 20 cm smal vei bort til bilen... Levering i barnehage, våte kyss.
5. Bilkjøring.
6. Møte på jobb. Mange kvinner,  mange meninger. Bra kaffen er god. 
7. Bilkjøring igjen. En dust tuter i en rundkjøring, aner ikke hvorfor.
8. Fjerning av en tattoering i Drammen. ..Dyrt og vondt. Fin straff for å ikke bruke hjernen som 20-åring.
9. Gaveshopping /gaveutlevering til venninne i Drammen. Pluss litt gratis terapi. Og enda en kaffe.
10.Bilkjøring igjen.
11.Ende opp på IKEA, for å kjøpe  telys. Kun telys. Og kanskje stille meg i pølsekøa sammen med alle mannfolka.
12.Finne bilen..................... (hvilken bokstav stod jeg på nå igjen..?!)  Og bilkjøring igjen.
13.Gaveutlevering i Oslo til svigerinne.  Skru på GPS.
14.Og ende opp i riktig blokk i Oslo. Kvalitetsprat og kakao med salsadansende, hot, sosionom-tvillingmor.
15.Bilkjøring. Lukeparkering på Sagene. På med salsaskoene.

16.Salsadansing. Og en cola.
17.Bilkjøring igjen, iskaldt, i små salsasko. Støvlettene ligger som vanlig i veska, i baksetet. Frakte tvillingmor hjem.
18.Ca kl 02:00: Iskalde, små bein tripper inn i gangen. 
19. Det er helt stille... familien sover. Mor er sliten, men har hatt en innholdsrik så da er det greit.

Torsdag 6 des, kl 21: 
Det var omtrent slik jeg hadde planlagt / forespeilet meg morgendagen.
Men så spydde lillesøster, og punkt 4-13 må nok vike for morsinstinktet.

Og det er faktisk helt greit når jeg ser på den pjuskete lille kroppen, som smatter på en smokk og er kvalm.

Ingeniøren tenkte nok i sitt stille sinn; penger spart er penger tjent -  da jeg fortalte om alle shoppeplanene som måtte vike.

Men før han rakk å tenke tanken, var allerede planene for neste fredag lagt.

Ned-jekking av matmor.

Kl. 19:45, lesestund på sengekanten, ingeniøren og storesøster.
Ingeniøren har lest blogginnlegg, om bilen.


Ingeniøren: (med hviskestemme):   -  Du, storesøster, stemmer det at mamma ramlet oppi snøskuffen med høyhælte sko?(Ingeniøren gjenforteller historien fra bloggen)

Storesøster: - Nei, det har jeg ikke sett. Tenkepause.  Hun overdriver nok litt. Og når det gjelder pepperkakebakinga  - så kommer hun sikkert til å skrive at hun ramlet oppi deigen også. 


Kl 21.30 på badet; 

Ingeniøren:  Hva er egentlig vippetrikset?

Jenny: - Vet du ikke hva vippetrikset er? (Forteller ivrig så det skummer om munnen og illustrerer med kroppen) - Hallo, er ikke du en mann - trodde alle menn visste om vippetrikset? 

Ingeniøren:  - Men hvilken mann var det som lærte deg det? 

Jenny:  - Øhm... Husker ikke helt, tror det var han som hjalp meg da bilen hadde bøyd et skilt. Og satt fast i brøytekanten. Sist vinter, husker du ikke det? (Glemte jeg å fortelle om lastebilsjåføren?)

 

En ny verden har åpnet seg etter at matmor startet å blogge igjen. 
Nye fakta kommer på bordet, ting må forklares /  bortforklares. 
Og overdrivelser må jekkes ned. 


 

Husløs pepperkake-elg

På søndag hadde jeg planlagt en idyllisk familieopplevelse; pepperkakebaking. Men når det begynner å nærme seg slutten av bakinga, og barne-tv, eller oppvask... da forsvinner de diskret hele gjengen. Jeg skjønte jo at det kom til å skje i år og, så jeg hadde gjemt unna en deigklump. 

Klumpen ble benyttet  til å mekke et lite, koselig pepperkakehus. Det er befriende for en mor å kunne konstruere et hus uten at ingeniøren  skal komme med linjalen sin, og mase om bærebjelker og sånn.

Jeg er spesielt fornøyd med selve konstruksjonen! Hadde egentlig tenkt til å lage sånn Jugendstil, men var litt uheldig og spiste opp det ene spiret. Endte opp med skjeiv Funkis. For å skape litt stemning, danderte jeg en jule-elg ved siden av.


"Fatet" - er en meter lang furuplanke jeg stjal fra ingeniøren mens han var borte. Den var litt for lang,  og jeg skjønte ikke hvordan man skrur på stikksaga - så beholdt lengden.  Etterpå kom jeg på at lengden var smart pga reinsdyrtoget jeg planlegger å lage. 

Dagen etter skulle vi pynte, og da fikk barna være med. Overaskelsen var stor da de innså at mor hadde konstruert et byggverk mens de sov!

..Men så;

Storesøster: Mamma, taket siger...
Mor: Neida, det skal være sånn flatt tak - Funkis-stil heter det!

KLASK.

Storesøster: Mamma, skal vi hente pappa? Kanskje han kan finne noe verktøy og lage en bjelke?

Ok. Jeg vet at dette kommer til å høres umodent ut, men JEG VIL OGSÅ KLARE Å BYGGE HUS ALENE - UTEN AT DET RASER!
 Fuck vater og bærebjelker, det er jo ikke noe gøy!

Hormonelle betraktninger

Her en dag satt jeg og bladde i noen gamle avisutklipp. Blant annet kom jeg over et essay jeg hadde på trykk i en ungdomsspalte som 17 åring; Et pubertalt skråblikk om en tilfeldig småbarnsmor på butikken. På den tiden så jeg på 35-40 åringer som urgamle fossiler. Nå er det jeg som er småbarnsmora på butikken.
                                                 

Fra Ungspalten, Folket - 1997

"Vaskepulver, majones..knekkebrød..Småbarnsmoren flyr forbi ferskvareavdelingen på Obs. De røde snorene fra allværsjakka disser frem og tilbake mens hun går med faste steg i praktiske, flate innesko. Slik går hun og jeg vet akkurat hvordan hun er. Stakkars småbarnsmor. Lenket fast med barn i enten trassalder, pubertet eller løsrivningsfasen. Huslån, regninger, mann, hybelkaniner, Saab og hund.

Hun klasker en frossenpizza ned i handlevognen og putter en sukkerfri Dent i munnen. Jeg kobler inn mitt falkeblikk og diskret vrir halsen mot trebarnsmoren som kommer mot meg. På veien tar hun med seg juice, vaskepulver, gjær og Cultura mot løs mage. Jeg oppdager at hun ser på meg. Det tar hun seg tid til i sitt lille handlemaraton. Det er kanskje ikke så rart heller, der jeg står med halvåpen munn og en Litago i hånden. Blikkene møtes. En trebarnsmor og en som meg..

Med ett er idyllen brutt, og jeg ser brydd ned i bolledisken.

- Avslørt som kikker, og det av en småbarnsmor".

 (Resten av historien dropper vi tror jeg - det tar litt av )

Meg selv, 15 år etter,  en vanlig fredag.  

Jeg ankommer Rimi i lett galopp, direkte fra min lille C3 Picasso. Med dårlig hår-dag, orange kåpe og upraktiske sko. På slep har jeg en pose tomflasker og to barn, nei vent, glemte jeg den ene igjen hjemme?? Jeg går målrettet mot ferskvaredisken, klasker et kjøttstykket i vogna før jeg masjerer videre på høye hæler. (kompenserer for at jeg er kortvokst). Slenger bestemt en pakke dopapir i vogna. Ingen tid å miste. Går videre til bleier, fiskeboller og Prim. Jeg tørker litt snørr med den ene hånden, mens jeg stapper et brød i kuttemaskinen med den andre. Multitasking! 

På vei til kassen observerer jeg en fjortis, med cola i hånden, et lite knekk i hofta og utstyrt med et måpende blikk. Det ser ut som hun har all verdens med tid.. og ingen smilerynker heller stakkars. Sikkert lenket fast med strenge foreldre og hormoner på feil plass til feil tid, tenker jeg i mitt stille sinn. Og et øyeblikk kom jeg på hvordan det var. Blikkene våre møtes, og jeg lurer veldig på hva hun tenker om meg. 

Time-out

Innimellom er hverdagene hektiske, også for de aller minste. Selv om det er stas å være i barnehage, tror jeg nok man er like sliten som etter en dag på jobb.

En dag var lillesøster trøtt. Besluttsomt masjerte hun bort og fant seg en stol, klatret opp på kjøkkenbenken og sovnet. Uten å bry seg det minste om verden rundt..

Hjelp, har jeg blitt Halloweenisert?

Jeg er i ferd med å gå løs på et gresskar med en kjøttkniv. Drillen står også klar, i tilfelle det trengs. - For skjæring i gresskar har jeg aldri hatt behov for å foreta meg før nå, så jeg tar ingen sjanser.  

Jeg har fått beskjed om at det snart er Halloween. Vesla er nesten 8 år og anser det å ha et utskjært gresskar-hode utenfor døra, som den naturligste ting i verden.

Halloween ankom som en ubuden gjest en gang på 90-tallet, og som oppvokst på bygda ble jeg skjermet for den sånne ulumpskheter. På den tiden var det karneval og St Lucia, og jeg tror det var det samme lakenet ble brukt. Som 80-talls mor er jeg tydeligvis miljøskadd, når jeg finner frem det hvite stretchlakenet. Jeg foreslår entusiastisk at vesla kan kle seg ut som et spøkelse, der vi bare klipper hull til øyne. To små, sjokkerte øyenbryn hever seg, som om mor er født på en annen planet. Den treige 80-tallsplaneten.  

Når jeg står her og lurer på om jeg skal starte med drillen eller kjøttkniven, innser jeg at en forandring må ha skjedd. Har jeg vært gjennom en prosess? Er jeg i ferd med å bli amerikanisert? Og hva gjør man egentlig med alle frøene? I det kjøttkniven treffer innmaten på gresskaret høres et sigg. Jeg lurer på om det er fin stressmestring å gå løs på et orange hode. Jeg tenker og at nå skulle nabomødrene ha sett meg, med forkle og kniv mens jeg piller ut frø for å lage en lykt og en suppe som ikke kommer fra Knorr.

Jeg starter drillen for å bore meg gjennom hjernemassen, og lurer jeg på hvorfor jeg aldri har gjort dette før. Det er en konstruktiv form å få ut aggresjon på.Vesla ser på sin mor i full aksjon, og vi konstanterer tilslutt at mor er et naturtalent når det gjelder å bore i gresskar-hoder.  

Med en skvett fløte ble gresskar-suppa god. Det orange hodet smiler fornøyd til meg med sitt skjeive, tannløse smil. Plutselig går det opp for meg at jeg har blitt snik-halloweenisert på mitt eget kjøkken.

Vannkopp-angrep

Huset er herved angrepet av vannkopper, og matmor er husets sykesøster som har situasjonen under kontroll. Det vil si, jeg har kjøpt inn kjeks og saft og forsøker å gjøre det hele til en (u)pedagogisk, overleverbar situasjon.

Og jeg forsøker å unngå smitte. Det er nemlig ikke bombesikkert at jeg har hatt vannkopper i løpet av mitt liv. En ting er at en 5- åring får vannkopper. De er søte søte uansett. En annen ting er om man som 30 åring får vannkopper. Ikke fullt så søtt med pestlignende utbrudd på ansikt og kropp.

Når det gjelder smittevern har jeg ikke satt i verk så mange tiltak. Vi ender uansett opp med at det febersyke smitte-objektet vil kose med mammaen sin midt på natta grunnet monstre under senga. Og når kl er 3 er ikke pappaer noe tess.

Til den det måtte angå: Ønskeliste til min bursdag om 2 måneder.

I anledning at jeg snart fyller år, sitter jeg og funderer på ønskelisten. Siden jeg straks bikker 30, og dermed kan kalle meg jubilant føler jeg at jeg bør fleske til med en skikkelig ønskeliste.
Beskjedenhet har jeg vokst av meg, og hint har jeg omsider funnet ut ikke fungerer.

Ønskeliste til Jubilanten:

VASKEHJELP.

"Voksen, nevenyttig kvinnfolk som tåler en støyt og ikke lar seg skremme av verken tissebleier på varmekabler eller makrell i tomat på hvite vegger, søkes herved.
Det skal være en gave, så fint hvis du kan pakke deg selv inn og legge deg på trappen utenfor det brune huset oppi åsen rundt 1 november. Giroen leverer du bare diskret til min Mann etterpå, siden bursdagsbarnet naturlig nok ikke skal betale for moroa.
Ta med; desinfiseringsmiddel, fettfjernings-vindundermiddel, masse grønnsåpe og godt humør.
OBS: Se deg for i det du stiger inn døra, løft bena forsiktig, stig over leker og for all del - ikke snuble i drillen. "

Sånn, da var det gjort! Må si jeg gleder meg til en stor pakke med pustehull på trappa vår i november.

Tydeligere hint enn dette får du ikke, kjære.

Blåbærpikene

Jeg har tidligere i sommer skrevet om blåbærplukking på foreldremanualen. Og i dag fulgte jeg omhyggelig mine egne blåbærtips.

Jeg følte på meg at i dag er det blåbærvær. Det vil si, sånn passe vind fra vest, medium sol og to stk barn som gjerne ville ut.
Min første tanke som slo meg var at baby på 11 måneder sikkert ikke klarer å bidra så mye i selve plukkingen, så hun ble elegant satt på et lappeteppe.

Jeg forsøkte å illustrere for henne hvordan blåbærplukking gjøres i praksis, dvs hvilket finmotorisk grep hun skal bruke. Da hun omsider oppdaget at blåbær smaker godt, og i tillegg er mye gris - ble det stille.

Med full konsentrasjon var det stille en lang stund. Inntill bleien var full. Da var hele ungen både lykkelig og marinert i blåbærsyltetøy.

I dag blir det pannekaker med blåbær til middag og blå bæsj i bleia. Og grundig kroppsvask til kvelds. Men det er vel bare et tegn på det har vært ekstra gøy.. ?

Et møte - og et mordblikk.

Hils på krokodillen jeg møtte i en dyrepark i Spania!

En sjarmerende kar med mord i blikket, som vår lille familie på fire stod og studerte mens vi spiste is.

 Han lå der i solsteken, og jeg syntes han så litt filosoferende ut.

 Dråget lurte nok på hvem i den lille, bråkete familien som stod der og tittet, som hadde smakt best -

  den vellagrede lille småbarnsmoren med de korte beina? Den høye, mørke 1/2- italiener-mannen min ?

Den lille rapp-kjefta 5 åringen med is i hånda, eller lillesøster?

Når jeg tenker meg om, tror jeg nok han hadde styrt unna min mann med hår hår på brystet. Han kan da umulig smake godt. Og en mager småbarnsmor med  høyhælte sko blir vel litt seigt og beinete.

Han vurderte nok et øyeblikk storesøster med isen - men det var antagelig før han fikk se hva som satt i vogna - -

 En smilende, rund liten indrefilet med dobbelthake, kraftige gode lår og valker.

Jeg så hva du tenkte, herr krokodille. Jeg hadde nok tenkt i samme baner hadde jeg vært deg.

Et øyeblikk møttes våre blikk. Og jeg sendte han mitt mord-blikk, slik bare en mor kan.

Sandkasse-mafian

Når storesøster omtaler lillesøster - er det ofte med store ord. Hun elsker lillesøstereren sin, og det legger hun heller ikke skjul på.

Handler vi klær - må vi på død og liv passe på at vi handler likt. Selve definisjonen på lykke er slik jeg har forstått det, å bli kledd opp i like kjoler..

Hun sier hun skal passe på lillesøster når lillesøster begynner i barnehage, spesielt at ingen heller sand i håret eller tar maten hennes. Det er jo en brutal og urettferdig verden vi lever i, både i og utenfor sandkassa. Så tanken er god.

Mamma kan med andre ord være trygg på at lillesøster er trygg i fare med sin alltid beskyttende, matchende kledde og elskelige storesøster på slep. Ihvertfall noen år, sånn ca frem til hun begynner å bli populær blant gutta. Da må nok pappa ta over den rollen.

"Hvorfor svømte vi inn akkurat der? "

Noen vil kanskje spørre seg om hva som er hensikten med dette brutale bildet? Det er kanskje ikke alle som skjønner humoren i to måpende fisker som trekker sitt siste åndedrag? (Hvis noen lurer så var fiskene allerede døde da de ble hentet opp fra garnet denne skjebnesvangre sommerdagen i 2008). Det er en lyr og en lange hvis jeg ikke tar fullstendig feil.

Min pappa er en ivrig fisker. Kombinert med litt for mye energi (adhd..?) - har mang en familie fått fisk til middag opp gjennom årene. Derfor dette bildet.

Pappa har nemlig bursdag i dag, og jeg har som vanlig glemt både gave og hjemmelaget kort..

MEN som en erstatning for bursdags-klemmen, får du noe som er nesten like bra. Et blogg-innlegg dedikert til deg, med fiskebilde! Gratulerer med dagen, pappa.

Mannen som skulle stelle heime

Dag 1 på jobb er overstått etter mammapermisjon.
Jeg forlot redet optimistisk, nydusjet og med rene klær - mens Mann og baby ble igjen hjemme.
Tenkte at det skal jo igrunn bli litt deilig å komme hjem til ryddig hus og middag.

Omsider kom det frem noen tegn på at jeg har vært borte en stund fra arbeidslivet:

-Nøkkelen til ytterdøra på jobb passet ikke. Låsen er skiftet ut for et halvt år siden.

-Jeg hadde glemt koden til døra. Prøvde visa-koden men det gikk ikke.

-Ca 9.30 var jeg i grunn klar for lunsj - da var det kun to timer igjen!

-Ca kl 14 satt jeg og tenkte på baby... og  middag. Og 17 mai.

- Alle passord var glemt - dvs inn på data-passord, passord til åpent og lukka nett, passord til dataprogrammet vårt. (Tror det kom noen stønn fra kontoret mitt... ) Det er vel igrunn bare Visa-oden jeg har brukt siste året, og den husker jeg svært godt.

Så kom jeg hjem til familien. Et gledens gjensyn og ferdig middag. Dagens meny: Litt svidd torsk, stekt i Vita hjertegod, på en seng av ris med kethcup og en stk oppkappa gulrot. Men det smakte godt, og det var i det minste ikke frossenpizza.

Hysj, hysj, snart sover melkekua...

Jeg har blitt vant til en rolig hjemmemamma-hverdag, for å si det sånn. Jeg har jo vært hjemme i permisjon siden i sommer og nå er det midt i siste uka. Sola skinner, fuglene kvitrer, lille Nikoline er bare blid og har nettopp lært og vinke - og jeg begynner på jobb neste fredag. Nå hørtes dette kanskje litt deprimerende ut. Og ja, det er nettopp det det er.

Men i mørket finnes det alltid lys, har jeg hørt. Fra og med neste helg skjer det et offisielt rollebytte i familien. Da bytter jeg og Mannen plass. Jeg skal ikke lenger være en pedagogisk, alltid-tilgjengelig-melkeku om natten. Den rollen får da Mannen. Kanskje ikke så lett for han å være selveste melke-kua, men en en slags service-okse kan han vel få lov til å kalle seg kalle seg. Og hans oppgave blir da å gå inn på babyrommet om natten, putte i smokk, synge og lalle, stryke, svisje, få opp rap, gi vann, tørke gulp, evt gi ny bleie og si med myk og pedagogisk røyst ; hysj-hysj, mamma sover.

Samme for meg hva han sier i grunn, men jeg ser ihvertfall frem til å våkne neste morgen, munter og smørblid, klar for å dra på jobb og nyyyyte en kopp kaffi i fred og ro. Eller ihvertfall frem til den første telefonen ringer. Enten det er jobbrelatert, eller bare Mannen som lurer på hvor sjefs-kua har gjemt tåteflaska eller rumpekremen.

(Bildet lånt fra: raadetfordyreetikk.no)