Det begynte med at eks-svigermor fant en avis på bussen

Er det ikke rart hvordan hele livet egentlig bare er en haug med tilfeldigheter? Grunnen til at jeg havnet og etterhvert strandet på Kongsberg, begynte med en avis som lå på akkurat det setet som min eks svigermor satte seg ned på en dag for nesten ti år siden. Hun åpnet avisen og så rett på stillingsannonsene. Der, var akkurat den jobben jeg søkte etter.

På den tiden bodde vi i Kristiansand men hadde en stund snakket om å flytte litt nærmere en av familiene våres. Enten mot vest eller mot øst, litt avhengig av hvor vi fant jobber og hus og barnehageplass.Jeg søkte på jobben. Og noen uker senere lå brevet i postkassen som fortalte at jeg var tilbudt jobben.

Jeg tenkte vel i grunnen aldri nøye over at denne byen skulle bli byen der jeg skulle kaste loss og gro fast. Men plutselig ble ett barn til to, og barnas tilknytning til byen, barnehage og etterhvert skole har gradvis blitt sterkere. Nå, etter nesten ti år i byen er det nesten utenkelig å flytte herfra. Det er her barna hører til og dette er byen hvor de har slått rot. De har mange venner, trives på skolen og har både skolen og verdens beste besteforeldre i gangavstand.

Samtidig slår av og til følelsen av rotløshet meg. For selv om barna har slått rot, har ikke jeg det. Jeg har ikke vokst opp her, har ikke gått på skole her og har ikke familie her. Familien min bor på den andre kanten av landet, og av og til spør jeg meg selv når jeg egentlig valgte at jeg skulle bosette meg så langt unna. Jeg valgte vel aldri det. Tenkte vel bare at valget om å takke ja til den jobben for nesten ti år siden var som et av mange valg man tar i hverdagen. Ett av mange valg man må ta hver eneste dag, og som former stien som etterhvert fører frem dit du havner tilslutt.

Jeg kan jo ikke si at jeg angrer. Jeg angrer ikke på de to barna jeg har fått, og jeg kan ikke si at jeg ville ha trukket tilbake de mange, mange valgene jeg har tatt som førte oss akkurat hit.

Men av og til er alle tilfeldighetene en litt skremmende tanke. Som at akkurat Kongsberg ble byen der jeg skulle ende opp, startet med at eks-svigermor fant en avis på bussen.

Det nye huset

En dag i august stod det pappesker i gangen. Vi hadde snakket med barna om hva som skulle skje;  at mamma og pappa ikke er sammen lenger og at mamma skulle flytte.

Det er ikke så lett å forklare barn hvorfor man går fra hverandre. Ord som seperasjon eller skilsmisse fantes ihvertfall ikke i hodet til lillesøster.  Storesøster hadde hørt om det, som i boka "Kyss meg i morgen" vi leste en gang. Boka handlet om ei jente med skilte foreldre, og jeg husker mammaen i boka forklarte at hun er veldig glad i pappa. Selv om hun ikke elsker han lenger.

Storesøster lurte litt på hvordan dette hang sammen, men skjønte den generelle og pedagogiske forklaringen. Hun syntes det var en trist og fin bok. Men den handlet om noen andre, ikke om oss. En dag var det vår gang som var full av pappesker.

Noe av det første storesøster gjorde etter at jeg hadde flyttet, var å lage et dørskilt med tegning av en  lykkelig familie, med navnene på oss tre jentene, blomster og hjerter. Masse blomster og hjerter - nesten slik at man ikke kunne se at det plutselig manglet en person der. 

Jeg husker kvelden da jentene skulle sove på rommet sitt for første gang. Jeg var spent på hvordan det ville bli, for det virket både kaldt og tomt. Vi hadde akkurat pakket IKEA-sengene ut av plast, de hadde fått nye bamser og det var ekko i rommet. Så begynte de å hoppe i sengene og latteren smalt i veggene. De vet at det vanligvis ikke er lov med sengehopping, men den hemmelighetsfulle latteren og knirkingen på rommet ble faktisk en befriende lyd den kvelden.

Den første tiden kalte lillesøster leiligheten min for  "det nye huset". Det var rart og trist, men også litt spennende. Nytt rom, turkis kjøleskap og plutselig en handy-mamma med verktøykasse, megadrill og ny, rar bil.

Det var få vanskelige spørsmål de første månedene, og jeg tenkte at vi hadde gjort en god jobb med den pedagogiske biten. Begge barna så ut til å trives, forstå og tilpasse seg situasjonen. Noen dager hos mamma, noen dager hos pappa - dette så ut til å gå greit, og barna hadde skjønt det.

Men så en dag kom det som en kalddusj fra baksetet;

- Mamma, når skal du slutte å bo i det nye huset?

Jeg var en plass mellom første og tredje gir, og skulle til å blinke meg ut av en rundkjøring. Midt i ettermiddagsrushet kom altså det enkle spørsmålet med det vanskelige svaret.

- Mamma skal ikke slutte å bo i det nye huset, sa jeg og så et øyeblikk på lillesøster i speilet. 

- Men, når skal du bo hos pappa igjen? I morgen?

Det var omtrent da, i baksetet på vei hjem til det nye huset, at budskapet tilslutt nådde lillesøster på fire år. Og følelsen av å være en dårlig mor nådde meg. Med tiden har ting gått bedre, men jeg kommer nok aldri til å glemme skuffelsen av svaret hun fikk.