Det begynte med at eks-svigermor fant en avis på bussen

Er det ikke rart hvordan hele livet egentlig bare er en haug med tilfeldigheter? Grunnen til at jeg havnet og etterhvert strandet på Kongsberg, begynte med en avis som lå på akkurat det setet som min eks svigermor satte seg ned på en dag for nesten ti år siden. Hun åpnet avisen og så rett på stillingsannonsene. Der, var akkurat den jobben jeg søkte etter.

På den tiden bodde vi i Kristiansand men hadde en stund snakket om å flytte litt nærmere en av familiene våres. Enten mot vest eller mot øst, litt avhengig av hvor vi fant jobber og hus og barnehageplass.Jeg søkte på jobben. Og noen uker senere lå brevet i postkassen som fortalte at jeg var tilbudt jobben.

Jeg tenkte vel i grunnen aldri nøye over at denne byen skulle bli byen der jeg skulle kaste loss og gro fast. Men plutselig ble ett barn til to, og barnas tilknytning til byen, barnehage og etterhvert skole har gradvis blitt sterkere. Nå, etter nesten ti år i byen er det nesten utenkelig å flytte herfra. Det er her barna hører til og dette er byen hvor de har slått rot. De har mange venner, trives på skolen og har både skolen og verdens beste besteforeldre i gangavstand.

Samtidig slår av og til følelsen av rotløshet meg. For selv om barna har slått rot, har ikke jeg det. Jeg har ikke vokst opp her, har ikke gått på skole her og har ikke familie her. Familien min bor på den andre kanten av landet, og av og til spør jeg meg selv når jeg egentlig valgte at jeg skulle bosette meg så langt unna. Jeg valgte vel aldri det. Tenkte vel bare at valget om å takke ja til den jobben for nesten ti år siden var som et av mange valg man tar i hverdagen. Ett av mange valg man må ta hver eneste dag, og som former stien som etterhvert fører frem dit du havner tilslutt.

Jeg kan jo ikke si at jeg angrer. Jeg angrer ikke på de to barna jeg har fått, og jeg kan ikke si at jeg ville ha trukket tilbake de mange, mange valgene jeg har tatt som førte oss akkurat hit.

Men av og til er alle tilfeldighetene en litt skremmende tanke. Som at akkurat Kongsberg ble byen der jeg skulle ende opp, startet med at eks-svigermor fant en avis på bussen.

Sorry, jeg blir ikke imponert. Men jeg inviterer til kaffe.

De siste ukene har Facebook gått av hengslene på grunn av nordmenn som bader. Jeg beklager for det jeg nå er i ferd med å si, og som sikkert kommer til å støte mange av mine Skybertvenner på Facebook: 

Unnskyld. Men jeg bare greier ikke bli imponert av bleike folk som bader i midten av mai. Ikke om jeg prøver veldig, veldig hardt engang. Sorry.

I tillegg ser denne trenden liksom aldri ut til å ta slutt. Skal den fortsette til langt ut i juli?  Ja. For da skal skal alle pinglene bade på Facebook. Alle de som ikke tør å bade før det er 35 grader i ferksvannspyttene på Østlandet. Eller de som veldig gjerne vil bli utfordra og bade LIVE, men som sørger for å ikke bli utfordra før de er ferdig bikinitrente og solariumsbrune. I juli-august, cirka.

Men for all del. Folk må gjerne bade på nett. Jeg bare undrer meg litt over all denne iveren etter å gjøre det LIVE, kombinert med angsten for å risikere å støtte feks Kreftforeninga. 

Som journalist i lokalavis møter jeg veldig mange forskjellige folk, og blir satt i endel rare situasjoner. Jeg skal ikke nevne i fleng, men i forgårs intervjua jeg feks en kommunalt ansatt mens jeg stod oppi en søppeldunk. Temaet var, selvfølgelig: (gjett*)  Kommunens nye søppeldunker. Og som den minste i redaksjonen, med kortest ansinitet, følte jeg et kall ren tvang til å ofre meg for saken. 

Det gikk helt greit. Men jeg har jo et håp om å bli husket for mer i min karriere enn bare  lokaljournalistreporteren i en kommunal matavfallsdunk. 

I dag, derimot, har jeg jobbet med en (etter mitt syn) litt viktigere sak. Jeg har vært på Kirkens Bymisjon og lagd en artikkel om en litt annen side av Kongsberg enn den man leser om til vanlig. 

Kongsberg ble nylig kåret til den tredje største industribyen i Norge, og det er stadig hallelujastemning når teknologibyen Kongsberg med alle dens ingeniører omtales i media. 

Men Kirkens Bymisjon opplever at stadig flere "ressurssterke" folk med god utdanning, godt betalte jobber og et på utsiden vellykket liv, oppsøker dem.

Det kan virke som om mange er veldig opptatte av å holde på en fasade. Akkurat som om det er mer vanskelig å vise at man er svak - desto mer "vellykket" man er på utsiden.

Vi er veldig sosiale på sosiale medier, og elsker å vise frem de sidene av oss som vi vil at andre skal se. Likevel er mange av oss ensomme, eller sliter med ting man tappert forsøker å skjule. Kanskje er det nettopp dem du ikke ser det på, som har det vanskeligst, som jobber hardest med å holde på en fasade og har størst vansker for å be om hjelp. 

Hvorfor er det slik? 

Noen av de personene jeg har størst respekt for her i livet,  er ikke dem som alltid fremstår som sterke og flinke. Nei, men de som er ærlige og som tør å vise sine svake og sårbare sider. 

 Det er når du tør å være svak at du også er sterk. 

I kveld har jeg følt meg ganske ensom. 

Etter en lang dag på jobb, kom jeg hjem til tom leilighet. Barna er hos pappaen sin, familien min bor på   den andre kanten av landet og jeg er så gammel at vennertreff må planlegges langt frem i tid. 

For vi er alle så opptatte med vårt, og kanskje er vi alle litt ensomme. 

Når vi er inne på dette med kampanjer vil jeg samtidig oppfordre til en kampanje som ikke gir folk urinveisinfeksjon, men en som tar tilbake den sosiale spontaniteten.   

Så istedenfor å utfordre dine facebookvenner til å bade LIVE -  kan du heller utfordre noen du ikke har sett på en stund til en kaffe og en prat. Penger til Kreftforeninga kan man jo gi uansett!

Fjærlett konsekvensanalyse

Vi har i noen uker gått svanger og ventet på vårt nye familiemedlem, fjærkreet. Etter noen runder med mas om alt fra hest til papegøye, og ny baby - havnet vi en plass sånn cirka midt imellom. En undulat. Med en grundig konsekvensanalyse kom vi frem til at litt undulatbæsj på kjøkkengulvet de neste ti årene ikke gjør så mye. Støvsuge må vi uansett. Litt kaos er det fra før -  så en fugl fra eller til liksom..

Endelig var dagen kommet hvor den lille skapningen på rundt 30 gram skulle flytte inn i buret sitt. 

Polly Ulstein d`Erasmo følte seg raskt som en naturlig del av familien, og det er hittil få overaskelser;  Hun slenger fjærene rundt seg, knasker frø og spytter skallene ut av buret. Hun kvitrer som en fugl -  det vil si, hun holder aldri kjeft nebb. Men Polly har blitt en del av familien og vi kan risikere   er vi heldige så lever hun til vi voksne har passert overgangsalderen. 

Skitne metoder

Her en kveld ringte det på døren, og Mannen gikk for å åpne opp.
Etter et par minutter kom han styrtende inn i stuen, med flakkende blikk. "Jenny, du må hjelpe meg. Det er en dørselger her." Jeg stoppet opp med å tygge på kjøttstykket jeg hadde i munnen, og bare stirret han inn i øynene. "Det får du ordne opp i selv. Bare si du ikke er interessert." 

Og nå kommer vi til den interessante delen;
"Jeg klarer ikke. De er så pene!"  

Sakte reiste jeg med opp, svelgte kjøttet og gikk for å ordne opp. Dette med dørselgere har jeg håndtert greit før.

I det jeg kom ut på trappen, ble jeg møtt av to unge, vakre jenter, fra Israel viste det seg. Med ett skjønte jeg hvorfor Mannen trengte bistand.  Da de hadde fått konstatert at jeg var fruen i huset, satte de seg liksom opp et måpende utrykk , "OMG, you look so young! How old are you? Are you 32?! You look like you`re 25 or something..." osv. 

Et kvarter senere står jeg der og ser på malerier av hester og solnedganger..
Helt mot slutten, når de begynte å tro at jeg snart skulle åpne pungen, slo jeg til, kalkulerende og iskaldt;
"No thanks, I just both some paintings from IKEA".  

Jeg kunne informert om det litt før. Men jeg fikk opp til flere komplimenter, så jeg lot de holde på litt.
Det med IKEA stemte ikke helt, men det var den ondeste løgnen jeg fant på. IKEA-kunst tenker jeg er like bannlyst hos kunstnere som flintstek hos veggiser. Når Mannen i huset ikke greier å jage bort småjenter fordi de er pene, må kvinnen i huset ordne opp i saken. Og da tyr jeg til skitne metoder.

Foretrekker heller et gratis foto av en torsk jeg har fiska selv, enn et oljemaleri av en flokk franske hester, malt på ekte oljelerret til den nette sum av 1600,- kr. 

Sukk.

Dette er et bilde av vårt hvitmalte tak. Som nå er fullt av blåbærflekker etter et mislykket forsøk på å lage blåbærsmothie.

Akk- sann... Litt gris fra eller til, det synes vel ikke så godt, eller?

Første natt i ny (eldgammel) seng.

Første natt i ny, gul, impulskjøpt seng. Eller, den er jo ikke ny men eldgammel. Men var den ikke fin?

De to andre sengene har jeg nå funnet midlertidige løsninger på:

1. Hvit, gammel seng - blir dukkeseng på Olivia sitt rom.

2. Sprinkelseng fra IKEA. Der jobber jeg fortsatt med å finne en løsning. Men den kommer nok snart. Akkurat nå har jeg forsøkt å gjemme den bak døra.

Mannen min bare himler med øynene og lurer på når jeg kommer med en seng til. Men hvem kan motstå en slik seng til bare 100 kroner?!

Litt rot fra eller til

Her en dag hadde vi tog i stua. Langt flott NSB-lignende tog med alt vi hadde av stoler, barn og kosedyr. Litt rot fra eller til, hva gjør vel det?

Jeg begynner jo å bli vant til å finne sokker på gulvet under senga på Mannens side. Gjerne en lang pinne på badet, litt granbar i gangen, en truse i trappa, most banan på bord og stoler og et malingsspann midt på stuegulvet er heller ikke noen unntaksstilstand.

 - Tog, hvorfor ikke? tenkte. jeg. Hvorfor ikke FLESKE til og bare lage en båt også, når vi først er i gang? Vi kan jo bruke spisebordet - snu det opp ned og trekke et laken rundt som vegger. Også losser vi opp med masse nødproviant, tar med fiskestang, popcorn, bøtter til fisk og masse kosedyr. Gjerne invitere nabobarna også, rope Vi har popcorn!!! og se hvor mange som kommer..

Hva er egentlig vitsen med å ha det ryddig? Hvorfor ikke bare more oss som en flokk med aper, og se hvor fint det blir om et par måneder? Kanskje har vi det så gøy at vi ikke lar oss distrahere av litt rot? Er det den strategien du bruker... min kjøre Mann? For du lar deg jo tydeligvis ikke skake opp av litt rot? 
(hilsen ditt lille sarkastiske kone-sjarmtroll).

Nei, nå gjorde jeg det igjen!

Jeg var på vei hjem i dag og hadde jeg bestemt meg for ikke å bruke penger.
Ikke så mye som en eneste krone, faktisk.

Plutselig vrenger jeg bilen til høyre i stedenfor å kjøre rett frem og jammen var jeg ikke i bruktbutikken ved dynga igjen du. Litt av en tilfeldighet.

Men jeg fant et par go-saker som jeg med hånden på hjertet bare ikke kunne forlate. Det hadde vært en skam.

Det er jo oppbevaringsmøbel vi snakker om her, og er det noe man alltid trenger til et barnerom så er det det sier jeg til meg selv.

Vi prøver jo faktisk å få den lille rote-kråka i huset til å lære å ha litt orden i sysakene sine. Jeg synes jeg snubler i nabbi-perler og figurer rett som det er. Settekasser var veldig in da jeg var liten, og har vel vært litt utrydningstrua de siste årene. Men du verden, settekasser er en undervurdert finesse, perfekt til en 5-årings "kunstutstilling".

Nå gleder jeg meg bare til å se Mannens ansiktsutrykk når han kommer inn døra. Like spennende hver gang!  Tjo-hoj!

Gardinjakten har startet!

I går gjorde jeg noe så komplisert som å gå på gardin - og persiennejakt.Jakten ble overlatt til meg og Mannen stod igjen hjemme med barna, og med drillen klar.

Noen timer senere kom jeg hjem og møtte et forundret ansikt; hvorfor tok det så lang tid ??

Å gå på gardin - og persiennejakt er nemlig ingen spøk. Det er mye som skal klaffe og det er greit å være opplagt og klar i hodet - (noe jeg aldri er nå for tiden). Man må tenke på mål i bredde og lengde, farger, mønster. Og pris. Nå begynner jeg å skjønne hvorfor noen utdanner seg til interiør-konsulent. (Fin tittel, forresten).

Javel, med gode sko gikk jeg målrettet innom Bohus, Inside, Jysk og KID. Med ett innså jeg at jeg hadde mistet litt av den røde tråden og nesten glemt hva jeg egentlig skulle, for plutselig jeg hadde kjøpt to lamper og tre kluter. På tilbud, vel og merke.

Etter noen telefoner til Mannen, om blant annet mål (vanskelig å huske tall) - så hadde jeg kjøpt trepersienner til halv pris på KID. Hurra - første post i orienteringsposten i boks! (Eneste hake var at de var litt for korte men det løser nok Petter Smart, tenkte jeg).

Gardinene ble en større utfordring. Av og til når jeg står og skal ta et valg så får jeg fullstendig beslutningsvegring. Farger. Mønster. Konsistens.

Først kjøpte jeg en og la av resten. Så ringte jeg KID og sa jeg ikke skulle ha de likevel. Etter flere runder med stort sett bare meg selv, - kom jeg (og meg selv) frem til at vi nok skulle ha gardinene likevel, og jeg måtte ringe KID og be de holde de av til neste dag. (De hadde kun 8 stk igjen, nok til 4 vindu).

Nå har Mannen fikset de tekniske utfordringene ved å kjøpe en ekstra persienne og lage en fin liten skjøt nederst da vinduene våre er for lange og ikke passer noen standardmål. Petter Smart-mannen min ordner opp.

Nå kan sola bare komme - vi er klare! Å spise middag med solbriler er et tilbakelagt kapittel.

Og best av alt, jeg kan endelig gå rundt i bare morgenkåpa og gjøre det jeg vil - uten å tenke på snekkerne som jobber på huset ved siden av.

                                                           Steikje fine gardine fra KID!

Hvis huset brenner - hva tar du med da?

Vi har alle våre skatter. Og da snakker jeg ikke nødvendigvis om en kiste med gullmynter på loftet som Sabeltann, men personlige / rare / gamle gjenstander som er verdifulle for oss.

Jeg tenkte her en dag, at HVIS huset brenner - hva tar jeg med meg da? Først Mann og barn såklart. Men får jeg to ekstra minutter er det greit å ha en prioriteringsliste klar. Ting man har arvet, ting man har hatt hele livet, ting man ikke får kjøpt igjen på IKEA, ting naboen ikke har. Vi er alle forskjellige, og en slik liste vil nok si mye om hvem vi er. Pappa ville nok ha reddet Asterix-samlingen sin, for å ta et eksempel.

Her kommer min liste.

1. Ole Brum. Han ser litt rufsete ut, og har riktignok bare ett øye igjen. Men han har fulgt meg i tykt og tynt siden jeg var baby.









2.Tidenes søteste engel. Kjøpt på en antikkforretning i Italia.Eeenes søtTidenes søteste engel.. kjøpt på en antikkforretning i Italia. Vet elt hvorfor, men denne ville jeg ha forsøkt berget.


este engel.. kjøpt på en antikkforretning i Italia. Vet ikke helt hvorfor, men denne ville jeg ha forsøkt berget.

3. Et eldgammelt bilde som hang i min farmors barndomshjem. Det er sånt de ikke har på IKEA. Bildet gir assosiasjoner til somrene på sørlandet. På baksiden står det: P.M Danielsens rammefabrikk. Nr. 942.

4. Og sist, men ikke mist; stolen min. Ok, den er kanskje litt tung. Må nok ha ekstra god tid skal vi redde ut denne.

(Men det er favoritt-stolen min. Kjøpt for 100 kr på bruktbutikken ved dynga. Men, ved et eventuelt skilsmisse-oppgjør ville jeg i det minste ha forsøkt berget denne.)

Men for all del. Bli ikke bekymret, mamma. Jeg vet jo at man skal berge seg selv og alt som kan krype og gå av folk først. Eventuelt katta og. Og at man helst skal løpe, gjerne hive seg ut gjennom vinduet, selv uten klær !
- Men aller helst installere brannvarslere i hopetall, for å unngå å få bruk for slike tåpelige lister.

Inn i vårt hus, del 2

Siden jeg ble nedlesset av hyggelige kommentarer etter forrige interiør-innlegg (tror det var to kommentarer) - så kommer oppfølgeren i dag. Og ja, jeg vet at jeg truet med å kun legge ut bilder av vaskerommet. Men etter de hyggelige kommentarene så tar jeg heller for meg noe litt mer spennende, nemlig stuen.

Her ser vi altså en grønn sofa. De fine brune putene skjuler et par flekker med gulp.

Bordet er faktisk helt nytt. Eller nytt-brukt. Kjøpt på mandag i bruktbutikken ved søppelfyllinga der jeg er stam- (eller VIP) - kunde. Får alltid en hyggelig pris. Bordet er i heltre og har en svart glassplate. Kostet meg 200 kr og et smil.

Her ser vi bordet igjen, med en banankasse under. Jeg er veldig glad i banankasser. I den skjuler vi mye rart!

Her ser vi litt av stuen. Spisestuestolene var etter min mening et kupp og en historie for seg selv.Kort fortalt; loppemarked, høygravid og Mannen på slep en varm sommerdag. Mannen er ikke helt enig at det var et kupp, han syntes 600 kroner for seks stoler var litt dyrt. (Akkurat som onkel skrue). Men de er gode å sitte i, det er han enig i.

Og tilslutt; en lampe som enda venter på å bli hengt opp over kjøkkenbenken. Lampen over alle lamper, den fineste lampen jeg har sett og som kostet meg den nette sum av 10 kroner på loppemarked i fjor. (Jeg er jo tross alt sunnmøring, og min venn Per mener at vi sunnmøringer er glad i å spare penger. Ikke vet jeg hvor han har fått det fra).

Nå går jeg rundt og venter på at loppemarked-sesongen skal starte igjen. Dere kan glede dere til mange oppfølgere. ("Inn i vårt hus, del 67, en gammel fele jeg kjøpte i dag, osv.)

Det er mange skatter som ligger gjemt omkring i Norges land og vi har fortsatt litt ledig plass i huset. Det gjelder bare å ta visse forhåndsregler når man skal ut på "jakt", men det skal jeg komme tilbake til en annen gang. Nå har jeg nemlig en baby her som vil ha mat, og litt gulp å tørke fra den fine grønne sofaen vår.

Inn i vårt hus.. del 1.

En av mine trofaste lesere, selveste grunder-mamma, Sally fra okobaby.blogg.no kom med et ønske om litt mer interiør. Eller rettere sagt, en omvisning i huset vårt. Grøss og gru tenkte jeg da. Siden jeg inntok blogge-verdenen for noen uker siden så har husmoren i meg tatt en pause. Men hva er vel en mamma-blogg uten noen innslag av interiør?

Nå har jeg jo skrevet om alle handleturene jeg har hatt, om diverse funn og bjeller fra loppemarked og shoppegalskapen generelt. Så nå er dere vel spente. Dere ser vel kanskje for dere en liten jungel av gamle bjeller og støvete antiktviteter, blandet med litt IKEA møbler, gamle feler og andre impulsive kjøp.

Og for å bevare spenningen tenkte jeg å servere kun en liten smakebit i dag.
Innrømmer at det delvis og er fordi jeg ikke orker å rydde hele huset. (Da hadde kaffen blitt kald).

Så her kommer herved en liten titt bak fasaden, del 1.

Huset vårt. Nr 18. Beiset med Tinnova Beis fra Stiltre. Grunnen til at jeg viser dere akkurat denne veggen her, er at jeg er litt stolt av den. Den har nemlig jeg malt. 1 uke før termin, i en megastor mamma-kjole og med opphovnede bein. Nummer-skiltet fikk Mannen i farsdagsgave. Romantisk, ikke sant?

Og her ser vi altså en sementblander, en søppelsekk og et akebrett utenfor inngangsdøren. Huset bærer preg av å være helt ferskt for å si det sånn. Det er liksom ingen tvil blant naboene at vi nettopp har flyttet inn. Håper de liker oss likevel.

Og i det jeg var ute og tok dette bildet i dag tidlig, kom søppelmannen og lurte på hvorfor vi ikke har søppelbøtte. Vel. Det er fordi Mannen syntes søppelbøtten fra kommunen var så dyr. Så han skal lage en selv. Jeg er nemlig gift med selveste onkel skrue, med mottoet " en krone spart, en krone tjent".

Vi starter i 1. etg. Her er flisene i yttergangen. Disse er jeg fornøyd med, mildt sagt. Italiensk porselen til spottpris. Kjøpt på 2 minutter mens vesla lå og sov i bilen. Lempa inn i bagasjerommet av to sterke menn mens jeg stod og så på. Det kaller jeg service.





Rommet til Olivia slik det ser ut på en god dag. Som sagt så orket jeg ikke å rydde på morgenkvisten for jeg var hadde kaffi-abstinenser. Men det er jo nesten ikke vits i å rydde der heller. Det ble lilla vegger. Olivia ønsket i utgangspunktet rosa vegger men vi forhandlet oss frem til lilla.

Disse banankassene er smarte å ha leker i. (Fra IKEA). Akkurat nå bor Barbie og Ken der. Eller forresten, ikke Ken, han er visst kasta på dør ser det ut som.






Og for de som vil ha mer, legg igjen en kommentar - så kanskje det kommer en del 2. Og får jeg ingen kommentarer, blir jeg nok litt snurt. Men det kommer nok en del 2 uansett. Men da kanskje ikke så spennende. (vaskerommet for eksempel).