Mine barns ekstensielle spørsmål har en tendens til å komme når jeg egentlig ikke har tid til å svare. Eventuelt når jeg har manglende ork til å gå i dybden. Eller når vi er i full galopp på vei til noe vi nesten ikke rekker.
Slik som i dag. 07.55. Jeg leter febrilsk etter nøklene og 3 åringen vil ha svar på noe stort.
- Heter du mamma?
Hun ser på meg mens jeg tømmer veska. Tamponger, penner og en banan deiser i gulvet.
- Ja. Jeg heter mamma.
Men det er tydeligvis ikke nok. Livets mysterium er ikke besvart. Dette må undersøkes nærmere.
- Hvorfor heter du mamma?
Jeg stopper opp, prøver å puste med magen. Nøklene er ikke i veska.
- Fordi jeg er mammaen din.
- Hvorfor er du mammaen min?
Jeg må tenke. Dette begynner å bli komplisert. Tanker om sædceller, livet generelt, eggstokker og evolusjon farer gjennom hodet. Men det er for tidlig på morgenen, og jeg har ikke fått i meg kaffe. Og hvor i huleste er nøklene mine?!
- Fordi jeg ville være mamman din, vel.
Hun er tydeligvis fornøyd med svaret, for det blir stille. Og jeg finner nøklene mine.
I bilen på vei til barnehagen kommer en liten presisering fra baksetet:
-Det er bra du vil være mammaen min.
Jeg tenker; Joda, takk i like måte du.
Hva hadde vel livet vært uten litt tidsklemt hverdagsidyll?
ENDELIG FREDAG – TI FAVORITTER TIL HELGEN
for 3 dager siden
Fantastisk og morsomt! Du skulle hatt en egen spalte:)
SvarSlettTakk, Nina. Jeg har jo min egen blogg :)
SvarSlett:-) Herlig. :-D
SvarSlett