Tidsklemt hverdagsidyll.

Mine barns ekstensielle spørsmål har en tendens til å komme når jeg egentlig ikke har tid til å svare. Eventuelt når jeg har manglende ork til å gå i dybden. Eller når vi er i full galopp på vei til noe vi nesten ikke rekker.

Slik som i dag. 07.55. Jeg leter febrilsk etter nøklene og 3 åringen vil ha svar på noe stort.
- Heter du mamma? 
Hun ser på meg mens jeg tømmer veska. Tamponger, penner og en banan deiser i gulvet.
- Ja. Jeg heter mamma. 
Men det er tydeligvis ikke nok. Livets mysterium er ikke besvart. Dette må undersøkes nærmere.
- Hvorfor heter du mamma? 
Jeg stopper opp, prøver å puste med magen. Nøklene er ikke i veska.
- Fordi jeg er mammaen din. 
- Hvorfor er du mammaen min?
 Jeg må tenke. Dette begynner å bli komplisert.  Tanker om sædceller,  livet generelt, eggstokker og evolusjon farer gjennom hodet. Men det er for tidlig på morgenen, og jeg har ikke fått i meg kaffe. Og hvor i huleste er nøklene mine?!
- Fordi jeg ville være mamman din, vel. 

Hun er tydeligvis fornøyd med svaret, for det blir stille. Og jeg finner nøklene mine.

I bilen på vei til barnehagen kommer en liten presisering fra baksetet:
-Det er bra du vil være mammaen min. 

Jeg tenker; Joda, takk i like måte du. 
Hva hadde vel livet vært uten litt tidsklemt hverdagsidyll?