Det er godt vi har dårlig hukommelse.. Om babyer. Og søvn.

For dere som har lurt på hvor det har blitt av den ellers så eplekjekke mamma-bloggeren mammaprat de siste dagene, så kommer forklaringen her. Og nei, jeg har ikke vært på en øde øy. Jeg har ikke vært på danskebåten en gang. Jeg har vært hjemme. Tåkelagt og forvirra etter en uke med søvnløse netter.

Jeg har nå på en brutal måte blitt minnet på hvordan baby-perioden kan være. Minner om søvnløse netter fra den første tiden med baby for ca 5 år siden har tydeligvis gått i glemmeboka. Og Nikoline på 7 måneder var jo som en drøm å legge fra 2 måneders alder, og sov hele natten. Helt til nå nylig. Og da hadde jeg glemt hvor nedbrytende det kan være å være kelner hele natten lang.

- At det kunne være så slitsomt å bli vekt 10 ganger i løpet av en natt - hvorfor har jeg ikke skrevet ned det en plass ??

Hvorfor blir liksom alle minner mer og mer idylliske etterhvert som tiden går? Hvorfor har ingen advart meg om dette ? Hvorfor ?!

Det har den siste tiden vært en kombinasjon av hosting, som har resultert i våkning - og dermed ønske om en liten snacks fra mor. (pupp). Etterfulgt av mer hosting, mer pupp, mer våkning. Og selvfølgelig, når natten etterhvert utvikler seg til en eneste stor buffet blir det også etterfulgt av våtere bleier. Rund-dansen er i gang.

Hadde noen sett meg kl 5 i natt hadde de nok ledd rått. Jeg oppdaget nemlig at det ikke var flere tørre tøybleier igjen. (Ok, dere som bruker engangsbleier, bare le rått - værsågod!) Da var det frem med hårføneren og det var ikke akkurat et muntert ansiktsutrykk jeg hadde mens jeg stod der og fønte.

I dag tidlig oppdaget jeg noe. To grå hår. Har de vært der før ? Er det ett for hvert barn mon tro? Men jeg oppdaget også noe annet. En antydning til en liten tann i Nikolines munn. Og sentimental og trøtt som jeg nå er, ble jo den oppdagelsen rørende på morgenkvisten. Hadde jeg lagt til litt fiolinmusikk i bakgrunnen kunne det blitt en tårevåt filmsekvens.

Jeg kan forsåvidt leve med to grå hår når jeg ser det lille fornøyde sjarmtrollet med bollekinn smile blidt.

Også forsvinner vel minnene om søvnløse netter om noen år. Det er vel det som gjør at menneskeheten fortsetter å formere seg tenker jeg.
Her er et bilde av meg for ca 5 år siden da Olivia var et par måneder. Jeg ser litt trøtt ut der og..
Jeg burde ha skrevet;  "Du var veldig trøtt da dette bildet ble tatt. Husk det !!! "