Hjelp, har jeg blitt Halloweenisert?

Jeg er i ferd med å gå løs på et gresskar med en kjøttkniv. Drillen står også klar, i tilfelle det trengs. - For skjæring i gresskar har jeg aldri hatt behov for å foreta meg før nå, så jeg tar ingen sjanser.  

Jeg har fått beskjed om at det snart er Halloween. Vesla er nesten 8 år og anser det å ha et utskjært gresskar-hode utenfor døra, som den naturligste ting i verden.

Halloween ankom som en ubuden gjest en gang på 90-tallet, og som oppvokst på bygda ble jeg skjermet for den sånne ulumpskheter. På den tiden var det karneval og St Lucia, og jeg tror det var det samme lakenet ble brukt. Som 80-talls mor er jeg tydeligvis miljøskadd, når jeg finner frem det hvite stretchlakenet. Jeg foreslår entusiastisk at vesla kan kle seg ut som et spøkelse, der vi bare klipper hull til øyne. To små, sjokkerte øyenbryn hever seg, som om mor er født på en annen planet. Den treige 80-tallsplaneten.  

Når jeg står her og lurer på om jeg skal starte med drillen eller kjøttkniven, innser jeg at en forandring må ha skjedd. Har jeg vært gjennom en prosess? Er jeg i ferd med å bli amerikanisert? Og hva gjør man egentlig med alle frøene? I det kjøttkniven treffer innmaten på gresskaret høres et sigg. Jeg lurer på om det er fin stressmestring å gå løs på et orange hode. Jeg tenker og at nå skulle nabomødrene ha sett meg, med forkle og kniv mens jeg piller ut frø for å lage en lykt og en suppe som ikke kommer fra Knorr.

Jeg starter drillen for å bore meg gjennom hjernemassen, og lurer jeg på hvorfor jeg aldri har gjort dette før. Det er en konstruktiv form å få ut aggresjon på.Vesla ser på sin mor i full aksjon, og vi konstanterer tilslutt at mor er et naturtalent når det gjelder å bore i gresskar-hoder.  

Med en skvett fløte ble gresskar-suppa god. Det orange hodet smiler fornøyd til meg med sitt skjeive, tannløse smil. Plutselig går det opp for meg at jeg har blitt snik-halloweenisert på mitt eget kjøkken.